Foto: Tatt av venner i den protestantiske kirken i Mardin, Tyrkia.
Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene.
Apostlenes gjerninger 16:25-27
Jeg har lyst til å takke deg - enda gang - for at du står med oss i bønn. Man kan fort bli motløs i møte med den forfulgte kirke. Tenk at Paulus og Saulus orket å be og synge lovsanger da de satt i fengslet. Det var ved midnattstider, ute var det svart og menneskelig sett var det en håpløs situasjon. Men midt i mørket hadde de et håp. Et håp som sprang dørene opp, og løsnet lenkene.
Når vi leser denne teksten, i sin sammenheng, ser vi at fangevokteren kommer til tro og hele hans hus lar seg døpe. Bønn og lovprisning kan ha større ringvirkninger enn vi forstår noen ganger.
Dette blir mitt siste bønnebrev før jeg tar sommerferie. Jeg har bladd gjennom de bønnebrevene som jeg har skrevet dette halvåret, og jeg stoppet spesielt opp ved ett.
I Mardin, Tyrkia, finnes det en protestantiske kirke. Vår venn, Ender Peker. er prest der. Med stor glede fortalte han oss at mennesker har valgt å dåpens vei dette halvåret. Antall besøkende i kirken har også økt.
Reisen til denne menigheten har ikke vært uten nedturer. Det har vært hindringer på veien, men Herren har vært trofast.
Det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Kristenlivet er sjeldent en rett strek. Det krøller seg i blant for oss alle. Likevel går det en rød tråd gjennom det hele, det er Gud som skriver sin historie gjennom våre liv.
Jeg ønsker deg en god sommer. Følg med på vår hjemmeside. Der ligger det mye informasjon om den forfulgte kirke. Vår redaktør Johannes Morken gjør en formidabel jobb der.
Vennlig hilsen
Daniel Hop-Hansen
Stefanusalliansen