Tahir Talipov og hans kone Anja. Foto: Stefanusalliansen
Vi fortsetter i samme spor som forrige bønnebrev med å huske på våre tidligere partnere, da ba vi for Turkmenistan. Denne uken vil vi be for et folk uten eget land, tatarene. Stefanusalliansen har hatt flere prosjekter tidligere, for og med dem, vi vil ikke glemme dem. De er våre søsken i Kristus som trenger vår forbønn.
Tatarene er et muslimsk folk innenfor den tyrkiske språkgruppe med røtter tilbake til Djengis Khans hærstyrker. Den største konsentrasjonen finner vi i den autonome russiske republikken Tatarstan. I tillegg finner vi finner dem på Krim-halvøya, og spredt rundt omkring i Sentral-Asia. Tatarene har gjennom historien opplevd mye forfølgelse. Ivan den grusomme ville tvangskristne dem, han hogg metertykke hull i isen på Volga hvor han tvangsdøpte dem. Dette er en sikker måte å vaksinere folk mot evangeliet. Kristendommen ble sett på som "herrefolkets" undertrykkende religion.
Da jernteppet revnet begynte folk å forkynne evangeliet. En av dem var Tahir Talipov (bildet), som fikk lede mange til tro. Tahir var i flere år Stefanusalliansens partner. Det brøt ut en vekkelse hvor mange kom til tro. Rundt tretti personer døpt på én gang, mange var ungdommer fra et rockeband. En av dem var Eddik Hammidullin, som er nå er leder for Den evangeliske allianse av frikirker i Tatarstan. Fellesskapet som vokste frem av denne vekkelsen var et svært dynamisk miljø, og Stefanusalliansen fikk være med i flere år å bygge opp Eurasian Missionary College. Dette var et svært viktig tiltak for å bygge en ung kirke og utruste den til misjon.
Som for alle, i året vi har bak oss, har situasjonen i Tatarstan vært krevende, men de troende er lys og salt også når det røyner på. Eddik kontaktet kommuneadministrasjonen i byen han bor og sa at frivillige fra menigheten hans gjerne stilte opp for å gi hjelp til nødlidende. Folkene i kommunen var svært overrasket over dette, «det er få som våger å hjelpe i disse tider». Menigheten fikk være med å gi ut mat og medisiner og slik vise folk hva evangeliet er i praksis.
Tahir bor nå i Odessa, Ukraina. Etter mange år i Kazan ble han og familien kastet ut derfra. Men han gir seg ikke, og fortsetter å forkynne evangeliet der han kommer til. Fortsatt følger han opp små og store felleskap i Tatarstan, Sentral-Asia og på Krim. Vi fikk nettopp en rapport fra ham for det underlige året 2020.Han sier:
I starten av 2020 fikk jeg tjene de troende på Krim, og siste reise dit var i mars. Mange av de troende krim-tatarene kjenner seg svært alene. De trenger støtte og oppmuntring i troen. De slaviske kirkene har nok med seg og sitt.
La oss huske på de to vi har nevnt her, Tahir og Eddik samt hele det tatarske folk. Dette er en ung, men voksende kirke. I Putins Russland blir slike sett på som en trussel, men vi vil stå sammen med dem i bønn.
Takk Gud for:
- En sterk menighet i Tatarstan, for det mot de viser med å tjene sitt folk med evangeliet i krevende tider og omgivelser.
- Eurasian Bible College som holder stand i vanskelige tider
- Tahir Talipov, for den tjeneste han gjør for evangeliet
- Eddik Hammidullin som frimodig står frem med et sterkt vitnesbyrd om evangeliet.
Be:
- om kraft og anledning til å tjene til tross for begrensingene koronaepidemien byr på
- for mange små fellesskap og ensomme kristne som mangler fellesskap og omsorg
- tatar-menighetene på Krim-halvøya, som etter at Russland okkuperte Krim kjenner seg ensomme og forlatt
Se, min tjener som jeg har utvalgt, den elskede, i ham har jeg min glede. Jeg vil legge min Ånd på ham, og han skal forkynne retten for folkeslagene.
Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene. Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke før han har ført retten fram til seier. Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.
Matt.12:18-20