Foto: Arkiv
Det gjorde inntrykk da en av mine kollegaer viste meg et filmklipp fra Sentral-Asia. Først virket ikke lyden. Jeg så en gruppe mennesker som var samlet i et rom. De satt på gulvet rundt et bord som var dekket. Frukt. Nøtter. Brød. Nytraktet te. Jeg kunne se at leppene deres beveget seg. Noen lukket øynene. Kanskje de ber, tenkte jeg. Så virket lyden. Først var lyden lav, så skrudde min kollega lyden høyere opp. Nå forstod jeg hva de gjorde. De sang. Men det var mer enn sang. Det var lovsang. Der bak stengte dører, i all hemmelighet, sang de lovsanger.
I en by nord i dette landet samles en gruppe mennesker for å synge, be og dele vitnesbyrd. Dette er samlinger som er forbudt – både for muslimer og kristne. Gruppen som har holdt sammen i årevis, hører til en registrert og lovlig evangelisk kirke. Men det er forbudt med religiøs aktivitet utenfor godkjente gudshus. Dersom politiet kommer til husfellesskapet, blir de bøtelagt.
Vitnesbyrdene i husfellesskapet er mange. En kvinne forteller om kampen for å klare omsorgen da mannen dro fra henne og de seks barna. Hennes svigersønner presser henne for at hun skal vende tilbake til islam. En annen kvinne forteller at mullahen nektet moren gravplass fordi hun var blitt kristen. Kirken måtte finne en annen gravplass. Kirken underviser at menn og kvinner har same verdi. I tre år vil denne kirken få støtte fra Stefanusalliansen til årlige konferanser for konene til pastorer og andre kvinner med tungt ansvar i kirker og familieliv.
La løfte dette fellesskapet frem i bønn.
Bønneemner:
- Be for menigheten i Sentral-Asia
- Be om at de skal få kraft, og klokskap i møte med den utfordrende situasjon
- Be forkvinnekonferansene. At samlingene må være til stor glede og oppmuntring for de som kommer dit
Vennlig hilsen
Stefanusalliansen
Daniel Hop–Hansen
Du kan lese mer om dette i magasinet.