Visst finnes det engler i Irak

Det var forunderlig. Jeg var på vei til Qaraqosh, den største av de kristne byene på Ninivesletten i Nord-Irak. IS var drevet vekk, men fortsatt var det som å begi seg inn i en krigssone. Vi kjørte sikk-sakk mellom massive betongelementer og passerte tungt væpnede soldater i ly bak sandsekker. Ved veisperringene sto bilene i lange køer og ventet. Papirer og kjøretøy ble saumfart før de fikk slippe igjennom.

Bilen vår, derimot, ble vinket lett igjennom med det samme. Ingen sjekket noe som helst. Årsaken var åpenlys. I passasjersetet foran hadde vi en person som soldatene stolte på, en dominikansk nonne med hvit kjortel og svart hodeplagg.

Plyndret

Et stort kors og det irakiske flagget møtte oss ved inngangen til Qaraqosh. Begge var synlige på lang avstand. Inne i byen var ødeleggelsene voldsomme. Hvert eneste hus var plyndret og vandalisert. Mange var bombet i stykker. Andre var totalt utbrent. Men like i utkanten av byen så vi det første tegnet på nytt liv. En ung mann hadde startet fortausrestaurant. To bord og åtte plaststoler ventet på dagens første gjester. Drøyt 200 familier hadde flyttet hjem og var i full gang med å renovere husene sine.
Også i Qaraqosh ble kvinnen i den hvite kjortelen møtt med smil og vinkende hender. Flere ganger ba hun sjåføren stoppe bilen, så hun kunne sveive ned vinduet og slå av en prat. At nonnene vendte hjem til landsbyene på Ninivesletten, ga håp til hardt prøvede kristne.

Stuet sammen
De dominikanske nonnene har 140 års historie i Irak. I fredstid bygget de skoler og helseklinikker, men i krigstid og uår, når folket led, da led dominikanersøstrene med dem. De hadde moderhuset sitt i Mosul, men dainvasjonen i 2003 ble fulgt av borgerkrig og forfølgelse av kristne, ble det for farlig å bo der. Derfor ble hovedsetet flyttet til Qaraqosh.

Så angrep IS. Den vonde natten mellom 6. og 7. august i 2014 var dominikanernonnene midt i strømmen av flyktninger. Stuet sammen i tre minibusser sto de fast hele natten ved den kurdiske grensen.

Nonnene var like mye flyktninger som alle de andre. De hadde mistet alt de eide på samme måte som de andre. Og de var like fortvilet og utslitt da de endelig kom frem til tryggheten i Erbil i Kurdistan. Likevel brettet de opp ermene og begynte å hjelpe de andre flyktningene. For det er dette de irakiske dominikanersøstrene har gjort i 140 år. De har trøstet, lindret, hjulpet og spredt håp ved å forkynne evangeliet.

Velsignet anledning

De neste ukene og månedene sendte dominikanersøstrenes priorinne, Marie Hanna, nyhetsbrev til sine internasjonale kontakter der hun ba om hjelp og uttrykte dyp fortvilelse på flyktningenes vegne. «De har mistet alt, men verst er det at de føler de har mistet verdigheten», skrev hun i slutten av august. «Vi føler at vi lever i et mareritt», fortsatte hun i november.

Så, på lille julaften, kommer et annerledes nyhetsbrev fra priorinnen. Julen er en velsignet anledning til å sette nytt mot i flyktningene som fremdeles bor i miserable omgivelser, snart et halvt år etter flukten. Priorinnen omtaler Jesu fødsel i presens. Jesus er født. Det var ikke noe som skjedde for lenge siden. Det skjer nå:
«Jesus er født inn i våre liv, og han setter sitt telt blant teltene til de fordrevne. Han er blant oss, som en av oss. Vi frykter ikke, for han er vår frelser!»

Alt er brent

Tre år etter flukten fra Qaraqosh får jeg være med søster Muntaha tilbake til byen. Til moderhuset som fikk store skader etter en bilbombe og barnehjemmet som fremdeles står, men som er totalt utbrent. Hun leder oss fra rom til rom, og overalt er synet det samme. Alt er brent.

Ødeleggelsen er total. Dette var en gang hjemmet til ti jenter. Nå står gjerningsmennenes signatur på en av de få veggene som ikke er svarte av sot: Den islamske staten. Men der jeg bare ser ødeleggelse, ser søster Muntaha for sitt indre blikk hvordan barnehjemmet blir når det er ferdig renovert.

«Vi skal flytte hjem. Selvsagt skal vi det», sier hun på vei ut. Ved et blomsterbed foran huset får hun øye på noe og bøyer seg ned. Hun finner hageslangen og begynner å spyle. Så retter hun ryggen. Med et vemodig smil viser hun skatten som lå gjemt under rusk og rask. Det er det savnede Jesus-barnet fra barnehjemmets julekrybbe. Hun har lett etter denne figuren hver gang hun har vært her. Rett før jul i fjor reiste hun ens ærend for å se om hun fant ham. Så, plutselig, sto han opp fra asken.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 7-2017

Boks