Hilsen fra langfredagsfolket

(Teksten ble trykket som Gjesteblikk i Magasinet Stefanus, 5-2018.)

Folk har begynt å vende tilbake til byen Tel Skuf, igjen, for andre gang på et år. Først forsvant IS, og befolkningen, de som ikke hadde blitt drept eller flyktet fra landet under marerittet i 2014, kunne komme tilbake til denne lille, kristne landsbyen nord i Irak. 

Men ikke mer enn tre måneder varte roen i fjor, før innbyggerne på nytt måtte ta med seg det de kunne bære – og rømme. Denne gangen var det den irakiske og den kurdiske hæren som braket sammen, etter en folkeavstemning i september 2017 om kurdisk selvstendighet. Midt mellom frontene lå tilfeldigvis Tel Skuf, og ilden kom fra begge sider. 

Hjemmet deres

Du fikk lese om landsbyen og fader Salar i Magasinet Stefanus i vår, etter et besøk i april. Bølgene hadde på nytt lagt seg, og for andre gang på få måneder kommer befolkningen hjem – til bygninger som er blitt skadet mellom to fronter. Men dette er hjemmet deres. 

I denne lille byen er det bygget en katedral. Den ble innviet i fjor. Inni er den vakker, utenpå er den skadet. På utsiden minner den litt om en ruin, på innsiden om en katedral. Det er rent. Det tekniske anlegget er helt nytt. Europeiske penger har funnet veien hit. 

Oppreist

Fader Salar står midt i et kirkerom som har plass til 500 mennesker. På en vanlig søndag møtes et par hundre til gudstjeneste. Den unge presten bærer hele byen på skuldrene sine. Folk står i kø for å treffe ham.

Fader Salar står rolig og oppreist. Han er til stede i øyeblikket, men sliten. «Hadde jeg vært gift, ville min kone drept meg», sier han med et smittende smil: «Vi kjenner lidelsen godt», og det er ikke tegn til bitterhet eller anklage når han fortsetter: «Dere europeere har først og fremst en påskedagsteologi, ikke sant? Dere er opptatt av oppstandelsen. Mitt folk har en langfredagsteologi. Vi befinner oss på langfredag. Det er den lidende Gud som er vår Gud. Vi identifiserer oss med Jesus som henger på korset, ikke så mye med den Jesus som sto opp fra graven. Og det er egentlig ikke noe galt i dette, men jeg forsøker å gi folket mitt en påskedagstro.» De er langfredagsfolket. 

Salar vil bevege folket sitt fra langfredagstro, mot påskedagstro. Og jeg tenker: Fader Salar, vi skulle møttes på midten. Mitt folk, påskedagsfolket, trenger å møte den Jesus du elsker! Mine kamper som kristen i Norge er like virkelige som Salars kamp, men lidelse er ikke et ord jeg ville brukt. På langfredag kjenner vi oss brydd, og tenker: Vel, vel, han måtte jo gjennom det. Langfredag er bortebane. For meg er langfredag forbigående, for Salar og menneskene i Tel Skuf er den selve livet. 

En annen helt

Et par dager tidligere hadde vi møtt en annen helt, på den andre siden av grensen, i Tyrkia, drøye tre timers biltur og en langtrukken grensepassering fra Tel Skuf. Han tilhører det samme folket: kristne i Midtøsten som har trodd og blitt værende uavbrutt siden det første århundret. 

Vi har feiret påskedag i Mardin, langt øst i Tyrkia. Vi har tilbragt dagen sammen med Yusuf Begtas, en av disse heltene som blir og blir, kjemper og kjemper. De vet at oddsene er lave for at det fortsatt vil være noen igjen av langfredagsfolket her om 100 år. Likevel bruker de alle kreftene sine på å bygge et håp for dem som fortsatt er her, dem som fortsatt tror. 

Korsfestet igjen

All denne motvinden de opplever, er ikke noe annet enn normalt. Det er slik de har hatt det siden apostlenes dager. Og på selve påskedagskvelden får vi en liten lidelseshistorie. Vår venn forteller om faren sin. Han var prest. Flere ganger ble faren utsatt for drapsforsøk. Folk forsøkte å steine ham til døde, men han overlevde hver gang. Men presten nektet å hate tilbake. 

Utenpå var han den sterke presten, som måtte tro på vegne av folket sitt. Men på innsiden? En dag overhørte sønnen bønnene hans. Faren ba til sin Gud, og trodde at ingen hørte ham, men sønnen lyttet og skulle aldri glemme det han hørte: «Jesus, du ble korsfestet én gang, mens vi blir korsfestet igjen og igjen.»