Troskrise når vannet tørker ut

– Det finnes gode eksempler på at klimaendringer og miljøkriser rammer også trosminoriteter, sier professor Mariz Tadros. 

Urbefolkninger og minoriteter rammes ofte hardest av miljøødeleggelser og naturkatastrofer. De lever mest utsatt til, og de er gjerne de siste som berges når ulykken er ute. 

– Også ved klimaendringene rammes urfolk og minoriteter først og hardest, sier Iyad abu-Moghli i FNs Miljøprogram UNEP. 

Fra Nairobi koordinerer jordaneren FN-organisasjonens arbeid med trosbaserte organisasjoner og klimakrisen. Han har tatt initiativ til å samle religiøse ledere fra de største religionene.  – De må samles og gå i dybden i religiøse tekster, etikk og verdier for å mobilisere for kloden. Klimaet kan kollapse, sier Iyad. 

Rammes religiøse minoriteter?
Men rammes også religiøse minoriteter av klimakrisen? 

– Vi har ikke forskning som viser at religiøse minoriteter som ikke er urfolk, rammes, sier Iyad abu-Moghli til Magasinet Stefanus. 

Men eksempler finnes, svarer professor Mariz Tadros ved Universitet i Sussex i England. Hun har gjort omfattende studier i Midtøsten om kjønn, utvikling og religiøs pluralisme. Hun har skrevet bok om kopterne og en om Det muslimske brorskap. 

Tadros var tidligere ansatt ved Det amerikanske universitetet i Kairo. Hun skrev også i flere år for den egyptiske avisen Al Ahrams engelske helgeutgave. 

Tadros etterlyser en enkel og praktisk forskningsmetode for å se sammenhenger mellom klimaendring, trosfrihet og kvinners rettigheter. Kvinner spiller en sentral rolle i mange samfunns tro og deres forhold til natur og klima. 

Tadros har tre konkrete eksempler. Det første er fra Irak. 

Den lille minoriteten mandeere (de kalles også sabeere) er en av de eldste religionene i verden. De er monoteister, men er verken jøder, kristne eller muslimer.  Vannet er avgjørende, templene må ligge ved rennende elver. 

– Men i Irak tørker elvene ut. Hvordan kan de da praktisere sin tro? Kvinnene spiller en nøkkelrolle i deres religiøse liv. Hvordan kan kvinnene da utøve sin rolle, spør Tadros. 

«Svineinfluensa» 
I 2009 ble Egypt rammet av h1n1-viruset. Verdens helseorganisasjon (WHO) ga straks viruset og sykdommen navnet «svineinfluensa». 

I Norge brydde de fleste seg lite om navnet. I Egypt utløste navnet derimot en katastrofe for kristne kvinner, miljø og klima. 

– Det var en idiotisk WHO-uttalelse, sier Tadros. 

For muslimer er svin urene dyr. I Egypt har kopterne – de kristne – hatt griser.  Mange muslimer forbinder koptere med «det urene». Mange steder er det fattige koptere – en gruppe som kalles zabalenere – som har tatt seg av Egypts søppel. I noen provinser i sør har en kvinner hatt en nøkkelrolle sammen med sine griser. 

Men WHOs advarsel mot «svineinfluensa» ble umiddelbart utnyttet. Det muslimske brorskapet presset på i parlamentet for at Egypt skulle avlive alle landets over 300 000 griser. Dette ble så vedtatt – og iverksatt av regjeringen. 

WHOs advarsel mot «svineinfluensa» ble utnyttet av egyptiske islamister. 

Mariz Tadros 

Røykskyer over søppelberg
Grisene hadde spilt en stor rolle i søppelhåndtering, fordi de spiste store mengder avfall. Da grisene var avlivet, måtte avfallet i stedet brennes. 

– Brenning av søppel har alltid vært et problem i Egypt. Men dette ble dramatisk forverret etter at grisene var avlivet. Kvinnene som hadde stelt grisene, måtte i stedet ale opp geiter. De spiser ikke søppel. En uttalelse fra WHO fratok altså en gruppe koptiske kvinner sin rolle i Egypts søppelhåndtering, og forsterket et miljø- og klimaproblem, sier Tadros og legger til: 

– I ti år har jeg ønsket at vi skulle stilt WHO-eksperten som kalte viruset «svineinfluensa», til ansvar. Eksperter og offentlige tjenestemenn har et stort ansvar både for sine ord og handlinger. 

Hun intervjuet en koptisk kvinne om avlivingen av grisene. Kvinnen sa: «Ikke syns synd på meg. Egypt må synes synd på seg selv, fordi landet vil drukne i søppel.» 

Røykskyer henger tungt over søppelhaugene. 
 

Avlinger skrumper – minoriteter rammes
Svært marginaliserte grupper av koptiske kvinner i det sørlige Egypt har skapt seg et bærekraftig liv gjennom sin kulturarv. 

– De har levd etter den den bibelske ideen om at ikke all avling skulle høstes. Bonden skulle alltid la noe bli stående igjen på åkeren, slik at fattige kunne høste. Fattige kvinner – både muslimske og kristne – kunne gå ut om kvelden og høste, etter at bonden var ferdig. De kunne gjøre det med sin verdighet i behold, sier Tadros. 

– Men nå er klimaet i Øvre Egypt blitt så varmt at mange bønder sier at de ikke har råd til å la noe av avlingen stå igjen. Hele systemet med samhold og gjensidig avhengighet er blitt ødelagt for fattige minoritetskvinner og for fattige kvinner i majoriteten, sier Tadros. 

Klima, likestilling og trosfrihet 

•Stefanusalliansen leder, sammen med Dansk institutt for menneskerettigheter, et ettårig internasjonalt prosjekt om trosfrihet, likestilling og fire av FNs bærekraftsmål: Helse, klima, utdanning og rettsstat. 

• En rapport med forslag til tiltak skal leveres til FNs spesialrapportør for trosfrihet, Ahmed Shaheed. Utenriksdepartementene i Norge og Danmark er oppdragsgivere. 

• Dr Mariz Tadros og Iyad abu-Moghli var blant cirka 30 internasjonale eksperter som deltok under den siste av to store idémyldringer – om helse og klima. Holdt i København i oktober. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 7-2019