Stefanus – et troverdig sannhetsvitne

Bjørn Helge Sandvei holdt et spennende foredrag om den bibelske Stefanus, for Stefanusalliansens ansatte. Her gjengir vi noen av punktene (les først om Stefanus i Apostlenes gjerninger 6,1-8,4). 

Diakon

Stefanus regnes som kirkens første martyr. Han kom til tro tidlig på 30-tallet. Vi vet ikke hvor han opprinnelig kom fra, men han var en gresktalende jøde og ble vigslet til diakon i menigheten i Jerusalem. Ordet diakoni kommer av det greske diakonos, som kan oversettes med medhjelper (Apg 6). Betegnelsen brukes både om «ordets tjeneste» og «bordets tjeneste». De første menighetene hadde ikke det klare skillet mellom åndelige og praktiske oppgaver og tjenester, som vi kan ha i dag.

Talen

Stefanus’ tale (Apg 7) er ganske konfronterende og kan tjene som eksempel på hvordan den kristne tro i begynnelsen ble forkynt for jøder. Paulus holder senere en synagogetale (Apg 13) som ligner i form og innhold. Begge talene er adressert til dem som kjenner Skriftene, og de drar linjer fra Abraham og frem til Kristus. Kontrasten til Paulus’ tale på Areopagos (Apg 17) er slående, noe som forteller om enorm evne og vilje til å la forkynnelsen ta utgangspunkt i tilhørerne.

Bysantinsk ikon av St. Stefanus fra det 11. århundre

Anklage og død

Å steine noen var sakralt, rituelt – ikke en rettsløs, barbarisk voldshandling. Det er likhetstrekk mellom anklagen mot Stefanus og Jesus; at de spotter Gud. Og begge to tilgir sine drapsmenn. Men det er også mange ulikheter, blant annet dør ikke Stefanus under en høytid, og det er ingen romersk deltakelse i henrettelsen.

Martyr

Martyr – vitne – kommer av det greske martyrion. Det å vitne, å avlegge vitnesbyrd, var ikke religiøst ladet, slik det er i dag. Det var en juridisk term, en vitneforklaring. Vitnene skulle fortelle sannheten. Som Kristus-vitner må også vi, i dag, kunne stå inne for at det er sant, det vi sier. Det handler om å være troverdige vitner.

I ytterste konsekvens er vitnesbyrdet om Kristus et blodvitnesbyrd. Dette har vært en visshet hos Jesu etterfølgere siden begynnelsen. Selv om dette oppleves fjernt fra vår egen hverdag, er det fremdeles virkeligheten for kristne søsken mange steder.

Misjonens begynnelse

Etter Stefanus’ død brøt det løs en forfølgelse (Apg 8), og Jesu etterfølgere ble spredt omkring. Paradoksalt nok var det nettopp slik, gjennom forfølgelse, at den store verdensmisjonen startet. Og det er samtidig viktig å minne om hvor mye av den første misjonen som gikk østover, blant annet til Irak, Iran og Sentral-Asia.

Kransen

Det greske stéfanos betyr krans/seierskrans. Å pynte gravene med kranser er en skikk som går helt tilbake til oldtiden. De første kristne nektet å bære krans til ære for keiseren. Paulus skriver om seierskransen (2 Tim 4) som Herren skal gi på «den store dagen», etter at løpet er fullført. Slik blir gravkransen samtidig en seierskrans.

Aktuell utfordring

Stefanusalliansen har tatt navn etter kirkens første martyr. Det både forplikter og utfordrer til:

       Å være full av nåde og kraft (Apg 6).

       Å være et troverdig Kristus-vitne.

       Å våge å reise seg i mengden og si sannheten‚ ta kampen.

       Å peke på seierskransen som venter: Gud skal skjenke rettferdighet når dagen kommer.

*

(Artikkelen er ført i pennen av redaksjonen og er en sterkt forkortet og forenklet utgave av foredraget.)