Skjulte kilder til håp for Nord-Koreas undertrykte folk

I 2018 vil det markeres at det er 70 år siden Verdenserklæringen for menneskerettigheter ble vedtatt. Et annet og mindre optimistisk 70-årsjubileum finner også sted i år: opprettelsen av Nord-Korea.

Landets leder Kim Jong-un har skapt overskrifter med sin plutselige sjarmoffensiv. Sør-Koreas president sier håpefullt at Kim har forpliktet seg på å arbeide for full atomnedrustning på Koreahalvøya.
 

• Les intervju med Kai Tore Bakke i Dagen: «En frykt man kan ha er at handelsinteresser og økonomiske interesser blir viktigere enn menneskerettighetene. Atomnedrustning kan gjøre at en ikke ser på de undertrykkende mekanismene i landet» (krever innlogging)
   

Naiv
Men det er få grunner til naiv tro på endring. Under Sør-Koreas perioder med «solskinnspolitikk» på slutten av 1990- og 2000-tallet, gav Nord-Korea mange fagre løfter om nedrustning og oppmykning. Samtidig brukte landet enorme summer på å bygge opp sitt atomvåpenprogram i det skjulte. Kim Jong-un uttaler selvsikkert at landet nå har lyktes i å nå sine kjernefysiske mål. Kim vet at det er trusselen om atomangrep som kan kjøpe ham en plass ved forhandlingsbordet.

Å kvitte seg med disse våpnene vil også gjøre hans posisjon som leder internt i Nord-Korea sårbar. I 2003 oppga Muammar al-Gaddafi Libyas masseødeleggelsesvåpen i bytte mot løfter om inkludering i verdenssamfunnet. Men han unngikk ikke at hans egen befolkning, med støtte fra NATOs bombefly, gjorde opprør og henrettet ham fem år senere.

I 70 år har Nord-Korea vært det ypperste eksempelet på hvor ødeleggende systematiske menneskerettighetsbrudd er.

Oversett
De fleste analyser av Nord-Korea slutter her. Men to viktige forhold blir ofte oversett:
Trolig har det skjedd en holdningsdreining blant folket i Sør-Korea. Håpet om et gjenforent Korea er tent hos mange, ikke minst blant kristne ledere. Men en fremtidig gjenforening, selv under svært optimistiske scenarier, vil kreve betydelige ofre fra den jevne sørkoreaner. Det vil koste ufattelige summer å gi lutfattige nordkoreanere en bedre levestandard, og kreve en dyp kulturendring bort fra individualistisk statusjag til sosial inkludering. Kristne ledere kan peke ut nye veimerker for Sør-Korea å navigere etter, særlig hvis megakirkene bytter profittmål mot mer jordnær etterfølgelse.

Det andre tegnet til håp for langsiktige endringer for Nord-Korea er det ansvaret kristne i Kina tar. Kristne kinesere er aktive i skjult evangelisering i Nord-Korea, og de har etablert undergrunnsnettverk for nordkoreanske flyktninger. Å skjule nordkoreanske flyktninger er ulovlig, og kinesiske myndigheter slår hardt ned på menigheter som mistenkes for dette. Samtidig strammes grepet generelt i Kina overfor uregistrerte kirker.

Ved å undertegne Stefanusalliansens siste appell er du med på å stå opp for kristne kineseres rett til å samles. Mange av dem er villige til å risikere sin egen sikkerhet for å nå ut til nordkoreanere, og fortjener langt større oppmerksomhet og anerkjennelse for sin innsatsvilje.  

Ødeleggende
I 70 år har Nord-Korea vært det ypperste eksempelet på hvor ødeleggende systematiske menneskerettighetsbrudd er, både for landets egen befolkning og for verdensfreden.

Likevel finnes det skjulte kilder til dyptgripende endringer hos både sørkoreanske og kinesiske kristne – og våre bønner kan klinge sammen med deres, i påvente av at «lyset fra det høye skal gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge og lede våre føtter inn på fredens vei».

SKREVET I MAI, TRYKKET I MAGASINET STEFANUS 4-2018