Shahbaz Bhatti og arven etter Pakistans moderne martyr

For ti år siden – 2. mars 2011 – våknet jeg som vanlig og slo på radioen og PC-en. I løpet av sekunder fikk jeg nyheten jeg lenge hadde fryktet og ventet, men håpet aldri ville skje: drapet på min venn Shahbaz Bhatti.

I over fem år fra 2004 til 2009 jobbet jeg side om side med Shahbaz. Ikke en uke gikk uten en telefonsamtale, ofte flere, og nesten daglige e-poster.

Han var da en ung og modig katolsk grasrotaktivist, medgrunnlegger av All Pakistan Minorities Alliance. Vi reiste sammen i Pakistan flere ganger, og ved en anledning unngikk vi en bombe i Islamabad med bare fem minutter. Vi hadde vært i et møte sammen med andre på Marriott Hotel over en middag, og vi hadde forlatt hotellet like før eksplosjonen.

Ved en annen anledning satt vi sammen med en syv år gammel kristen jente som var blitt brutalt voldtatt og torturert. Shahbaz hjalp henne og familien fordi ingen andre ville.

De var truet på livet
Erfaringene som jeg hadde privilegiet av – og sorgene ved – å dele med Shahbaz skapte et sterkt bånd. Jeg vil aldri glemme en natt i 2007 da et kristent samfunn i Charsadda i North-West Frontier-provinsen i Pakistan sto overfor et ultimatum og en frist de hadde fått av ekstremister: konvertere til islam eller møte konsekvensene.

Jeg hadde bedt det internasjonale samfunnet om hjelp og beskyttelse for dette samfunnet, med liten suksess. Da fristen nærmet seg, satt jeg alene hjemme i London og tenkte på det beleirede samfunnet og den potensielle faren som ventet på dem.

Da klokken tikket mot fristen som var satt, tenkte jeg frem og tilbake på om jeg skulle ringe Shahbaz. Jeg gikk fra å tenke «vel, han er opptatt, og han vil oppdatere meg hvis det er noen nyheter, jeg bør ikke bry ham», til «jeg bør ringe for å sjekke og uttrykke min bekymring». Mine latterlige funderinger førte meg ingensteds, så jeg ringte han. I løpet av sekunder svarte han, og fortalte at han var i Charsadda, som jeg ikke visste at han var.

Det han så sa til meg husker jeg for alltid. «Ben, gudskjelov at du ringte. Folk her er livredde. De forventer et angrep når som helst, og de tror ingen vet eller bryr seg. Bare det faktum at du ringte betyr at jeg kan forsikre dem om at det er en person der ute som vet, som bryr seg, som ber og som snakker ut og prøver å hjelpe: en som bryr seg nok til å ringe for å finne ut hvordan de er. Det vil gi dem styrke og oppmuntring.» Og mirakuløst nok, det forventede angrepet kom aldri.

Jeg vet hva korset betyr, og jeg følger korset. Jeg er klar til å dø for en sak. Jeg lever for mitt samfunn og for de lidende, og jeg vil dø for å forsvare deres rettigheter.»

Shabaz Bhatti like før han ble drept

I kamp for de fattigste
Shahbaz gikk fra aktivisme i frontlinjen til heltidspolitikk, og ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i 2008. Etter få måneder ble han utnevnt til Pakistans føderale minister for minoritetssaker. Men hans motivasjon var alltid og urokkelig den samme: å bidra til å fremme menneskerettigheter, spesielt for Pakistans minoriteter og for de fattigste og mest marginaliserte.

Det var første gang denne ministerposten ble holdt av noen som virkelig ønsket å gjøre en forskjell, av en som ville ha reformer og som var så allment respektert i stedet for å være bare en formell minoritetsrepresentant. Respekten han ble møtt med, ble illustrert av det faktum at det var første gang stillingen fikk rang som medlem av kabinettet.

Kjempet mot ekstremisme
Shahbaz fikk mye ut av sine nesten tre år som minister, slik han fikk mest mulig ut av alt han gjorde. Han kjempet for rettighetene til mennesker innen alle trosretninger, for kvinner og for en koalisjon for å stå imot ekstremisme og intoleranse. I sine siste måneder gjorde han fremskritt, bygde relasjoner med islamske geistlige, han besøkte moskeer, han talte til store sammenkomster av religiøse ledere og brakte folk sammen.

I oktober 2009 kom Shahbaz til London for å tale til den årlige konferansen til Christian Solidarity Worldwide. Som vanlig var det første han gjorde å be om forbønn. Han oppsummerte sitt livs kall med disse ordene: «Jeg lever for religionsfrihet, og jeg er klar til å dø for den saken. Vi har en forpliktelse til å skape endring i menneskers liv. Vi vil skape forandring i livet til dem som lever i mørket. Vi vil skape forandring i livene til dem som ikke har et håp, og vi vil bringe frem et smil på ansiktene til dem som lever under alvorlig trakassering og utsettes for overgrep.»

Han fortsatte: «Dette er mitt livs hovedmål – å leve for dem som er stemmeløse, dem som lider. Vi må endre situasjonen til dem som lever i forfølgelsens mørke, og det er forpliktelsen vår – å skape rettferdighet for dem som blir nektet rettferdighet.»

Shahbaz utfordret «intoleransekreftene» med direkte tale: Han lovet at sammen med andre, «vil vi ikke tillate dere å fange vårt land». Han oppfordret sitt publikum til å bli med i kampen: «La oss love at vi vil jobbe sammen for å fremme harmoni og toleranse. Vi vil bygge bro mellom ulike trosretninger. Vi vil styrke denne verden med budskapet om fred og toleranse.»

Kampen mot blasfemilovene
I hjertet av Shahbaz' arbeid, spesielt som minister, var et forsøk på å reformere eller oppheve Pakistans beryktede blasfemilover, som er blitt så mye misbrukt med katastrofale konsekvenser for mange.

Men det var denne kampanjen som til slutt kostet Shahbaz livet. 2. mars 2011 ble han myrdet – skutt ned på lyse dagen, på vei til jobb. Fire måneder før spilte han inn et intervju med BBC, det skulle være klart for sending i tilfelle han kom til å dø. Han sa: «Taliban truer meg. Men jeg ønsker å fortelle at jeg tror på Jesus Kristus, som har gitt sitt eget liv for oss. Jeg vet hva korset betyr, og jeg følger korset. Jeg er klar til å dø for en sak. Jeg lever for mitt samfunn og for de lidende, og jeg vil dø for å forsvare deres rettigheter.»

2. mars 2011 ble han myrdet – skutt ned på lyse dagen, på vei til jobb

Dagen etter drapet på Shahbaz skrev jeg kronikken: «I går mistet Pakistan sin Martin Luther King». Jeg tror virkelig det. Gjennom årene har jeg skrevet mange artikler til hans minne, blant annet: «En martyr for religionsfrihet».

En moderne martyr
Min venn Shahbaz er en moderne martyr. En kampanje for å få ham saligkåret, er startet, og jeg håper det vil skje snart. I mellomtiden er hans egen bibel utstilt i Basilica di San Bartolomeo all'Isola i Roma, en markering av dagens martyrer. Hver eneste gang jeg er i Roma gjør jeg et poeng av å gå innom basilikaen for å tilbringe noen øyeblikk i bønn og refleksjon foran min venns bibel. Det er en absolutt prioritet, og en pilegrimsreise.

Hver gang jeg kneler foran min venns bibel og bildet av ham, ber jeg for Pakistan, jeg ber for andre steder med forfølgelse og religiøs intoleranse, jeg ber om religionsfrihet og menneskerettigheter for alle, overalt. Jeg ber om fred og rettferdighet, og jeg fordobler min forpliktelse til å fortsette kampen som Shahbaz levde og døde for – kampen for frihet og menneskeverd.

Den beste måten å hedre Shahbaz på ved dette 10-årsjubileet er å fornye vår innsats for å forsvare rettighetene hvert eneste menneske har til å leve fritt og i fred. Hyllester til Shahbaz Bhattis liv er fantastiske og riktige. Men de vil bare ha reell betydning dersom vi alle fortsetter kampen som Shahbaz ga sitt liv for. La oss gjøre hans visjon og hans arv til vår virkelighet.

FØRST PUBLISERT FOR UCANEWS

Redaktørens merknad:
Shahbaz Bhatti ble drept ikke minst for sin kamp mot blasfemilovene i Pakistan. Han støttet aktivt Asia Bibi som ble dødsdømt i 2010 (og frikjent i 2018). Han beskkte henne flere ganger i fengselet og tok en rekke initiativer for henne.