På flukt fra Nord-Korea: Mistet tærne, men reddet livet

Tim A. Peters (bildet) har viet livet til å hjelpe men­nesker som flykter fra Nord-Koreas terrorregime. I den nye filmen «Reddet – flukten fra Kims regime» møter vi noen av flyktningene og deres hjelpere. Tim A. Peters og filmskaper Thea Haavet fra Stefanusalliansen deltar på filmvisninger i Oslo, Kristiansand og Sandnes.

• Sandnes, 15. desember klokken 16.00, Bymenigheten, Lundegeilen 18.

Her er historien om en redningsaksjonen for Miji og hennes sønn Andy. De er med i filmen. Historien ble først publisert i Magasinet Stefanus 7-2018.

---

Januar 2014. Det er den kaldeste måneden på Korea-halvøya. På grensen til Kina er det ned mot 30 minusgrader. Andy og moren Minji har akkurat lagt ut på sitt livs største vågestykke. De vil flykte over Tumen-elva til Kina.

Den første delen av flukten går som planlagt. De bestikker grensevaktene. Det tar bare fem minutter å krysse den frosne grenseelva til fots. Men så går det galt. Smugleren de har betalt for å guide dem trygt gjennom Kina, møter ikke opp. Situasjonen er desperat.

Tortur og død
Drar de videre uten følge, kan de lett bli oppdaget av kinesisk politi og sendt tilbake til Nord-Korea. Det vil trolig bety tortur og død. Som så mange andre avhoppere har de bestemt seg for å ta sitt eget liv hvis det skjer. En liten klump med opium og rottegift kan raskt puttes i munnen.

– Vi hadde ikke annet valg enn å gå opp i fjellene for å gjemme oss. Vi gikk i tre dager, vi frøs og var sultne, forteller Andy.

Etter hvert blir Minji så sliten og kald at hun ikke orker mer. Hun faller om i snøen. Mor og sønn gråter og klemmer hverandre. Hun sier til sønnen at han skal dra videre uten henne, at han har bedre mulighet til å overleve alene. Minji mener at det er greit at hun dør, hun er jo nesten 60 år. Men Andy nekter: «Hvordan kan jeg forlate deg? Hvis du dør her, vil jeg dø med deg.»

Andy tar moren på ryggen og bærer henne som en sekk ris gjennom den dype snøen, selv om hans egne føtter også verker.  

– Jeg trodde at vi skulle dø. Jeg holdt moren min og gråt mens frykten for gjennom meg, forteller Andy.

Søstrene først
Hva leder Andy og moren Minji til å risikere livet? Minjis svigerinne hadde allerede flyktet fra Nord-Korea. Hun forteller moren at Sør-Korea er fantastisk, og ber henne sende et av barna sine til «drømmelandet».      

I 2009 drar Andys første søster. Hun liker seg så godt i Sør-Korea at hun ber hele familien komme. I 2011 drar Andys eldste søster, ektemannen og barna. De to søstrene sender penger til Andy og moren, og ber dem komme etter. En høst klatrer Minji opp på et fjell nær grensen til Kina hvor det er mulig å koble seg på det kinesiske telefonnettet. Hun er helt utslitt da hun endelig finner et telefonsignal. Hun ringer døtrene, sier gråtende at hun ikke kommer ikke til å høre stemmen deres lenge. «Slutt å gråte. Kom hit,» svarer en av døtrene. Minji er klar: «Jeg kommer. Jeg savner dere.»

Andy har tenkt tanken. Som så mange andre har han fått tilgang på sørkoreanske filmer som er smuglet inn. De viser ham en helt annet frihet. Samtidig får Andy tilbud om fast jobb som sjåfør for en politimann med ansvar for byens sikkerhet. Jobbtilbudet vil føre til en grundig bakgrunnssjekk. Det vil vise at begge søstrene hans er avhoppere.

Andy avslår derfor og står uten jobb. Sammen bestemmer mor og sønn seg for å forlate landet. Ingen må få vite noe, ikke engang Andys far – han er fortsatt regimetro. Kvelden før de flykter, blir siste gang de ser ham.

Gode hjelpere
Og nå, i januar 2014, har de to vært tre dager i bitende kulde og uten mat i fjellstrøkene i Kina. Mor og sønn tar et vanskelig valg. Til tross for at de kan bli sendt tilbake hvis de blir oppdaget, begynner de å gå ned mot veien. En fremmed gir dem skyss til nærmeste gård. Bonden gir dem mat og anbefaler dem å ta en buss til en større by. De tar en stor risiko. Kinesiske soldater inspirerer regelmessig bussene nær grensen.

– Det var like ved å ende galt. Bussen passerte en politisperring, men heldigvis sjekket ikke betjentene oss. Det var for kaldt til at de orket å gå ut av skurene, forteller Minji.

Vel framme i den større byen ringer de familien i Sør-Korea. De får adressen til et «safe house», et hjem som er en del av et hemmelig nettverk som smugler flyktninger fra Nord-Korea i sikkerhet.

Det første de gjør der er å ta av seg skoene. – Før hadde føttene vært følelsesløse. Nå skrek vi av smerte, forteller Andy.

Minjis tær er svarte og urørlige av forfrysningene. Andy sender bilder av føttene til Minjis svigersønn – i Seoul i Sør-Korea. Han er lege og forstår umiddelbart at frostskadene kan være livsfarlige. 

En desperat telefon

I Sør-Koreas hovedstad Seoul ringer telefonen til «Hait». Hele sitt voksne liv har han hjulpet nordkoreanere som har flyktet til Kina. Siden 1999 har han og Tim Peters, lederen av organisasjonen Helping Hands Korea – Stefanusalliansens partner – arbeidet sammen.

Hait er vant til desperate rop om hjelp. Men oppringingen fra Minjis svigersønn gjør ekstra inntrykk. Han forstår at de trenger akutt medisinsk hjelp og bestemmer seg for selv å dra til Kina. Det til tross for at han tidligere har sonet en fengselsstraff for lignende arbeid der. Til sin glede finner han ut at innreiseforbudet nylig er blitt opphevet.

– Rett etter at jeg møtte Andy og moren informerte jeg Tim Peters. Han bestemte seg øyeblikkelig for å hjelpe, til tross for at redningsaksjonen ville bli dyrere enn vanlig. Siden Andys mor ikke kunne gå, kunne vi ikke bruke offentlig transport og måtte bestille egne varebiler der hun kunne ligge på en madrass, forteller Hait

Tim Peters er heller ikke i tvil. Det haster med å hjelpe. Heldigvis har Hait mulighet til å være med på den lange reisen gjennom Kina. Andy er i begynnelsen skeptisk til Haits motiver. I hjemlandet har han aldri opplevd at noen vil hjelpe uten å få noe igjen.

– Men vi var i stor fare og måtte komme videre. Jeg hadde ikke noe valg, sier Andy.

Han og moren kan ikke dra til et statlig sykehus. Da vil de bli oppdaget og sendt tilbake til Nord-Korea.

– Ved Guds nåde klarte vi å gi dem øyeblikkelig medisinsk hjelp i hemmelighet, forteller Tim Peters.

Skjulesteder
Den endelige hjelpen må likevel vente. De starter på den lange turen gjennom Kina til nabolandet Laos. De forflyttes mellom hemmelige skjulesteder. Igjen gjelder det å ikke bli oppdaget. Vanligvis tar turen ti dager. Denne gangen blir reisen seks nervepirrende døgn.

– Ruten gjennom Kina var utrolig lang og tøff, og det var ikke tid til å hvile. Hayk var hele tiden ved min side og trøstet meg og roet meg ned, for jeg var så redd, forteller Andy.

– Du risikerte også ditt eget liv, Hait. Hva tenker du om det?

– Jeg ønsket å hjelpe. Viljen var sterkere enn frykten.

Fra Laos må flyktningene gå den siste biten gjennom skogen og over grensen til Thailand, der de er trygge. I Thailand venter Minjis døtre, Andys søstre. Gjensynet etter flere års adskillelse er overveldende. Men dyktige leger gir sin dom; Minji må amputere alle tærne. Frostskadene er kommet for langt.

Det nye livet

Mange nordkoreanske flyktninger sliter med å tilpasse seg overgangen fra et tilbakestående, diktatorisk jordbruksland til et demokrati, et individualistisk og høyteknologisk samfunn og et utpreget forbrukersamfunn. Selvmordsraten er høy.

Andy og Minji klarer seg derimot bra. I dag studerer Andy kunst på et universitet, mens Minji bruker mye tid med familien og med andre nordkoreanere. Hun har fortsatt mye smerter i føttene.

– Men det er en liten pris. Jeg er lykkelig og takknemlig over at jeg får oppleve dette. Redningsaksjonen var et mirakel.

Andy verdsetter friheten.  – Her kan du velge hvor du skal bo. Vi kan bevege oss fritt. Det er ytringsfrihet.

Men Andy savner sin far og vet ikke om han noen gang får se ham igjen. Av og til drar faren opp i fjellene på grensen til Kina, og de snakker litt sammen på telefon. Faren er fortsatt lojal overfor regimet, men glad for at familien har det bra.

Møtet med troen

Både Andy og moren er aktive i en kirke. Ingen av dem hadde hørt om Gud før de kom til Sør-Korea.

– Første gang noen fortalte meg om Gud, tenkte jeg: «Finnes virkelig noe slikt?» Jeg ble nysgjerrig. Fremdeles er det mye jeg ikke forstår, men jeg forsøker å lære mer, forteller Andy.

– I Nord-Korea hørte jeg om en gammel dame som ble sendt i fengsel fordi hun hadde en bok som het Bibelen. Jeg ante ingenting om boken, men antok at det måtte være en sprø bok, ler Minji.

Første gang de hører om Gud, er da de takker Hayk for å ha hjulpet dem og risikert livet for å få dem trygt til Sør-Korea. Hait forteller at hjelperne er kristne: «Hvis vi har hundre sauer og mister en, går vi tilbake for å lete etter den.»

– Da tenkte jeg at kristendommen er bra, forteller Minji.

Både mor og sønn sier at arbeidet til Helping Hands Korea, er viktig for desperate nordkoreanere.  – Mange i Norge støttet oss. Derfor bor vi her trygt nå. Jeg er veldig takknemlig, sier Andy. 

– Å se mor og sønn friske, glade og uredde, varmer mitt hjerte og er en enorm belønning, sier Tim Peters. Og legger til:

– Guds folk bør være klare til å hjelpe nordkoreanerne. Jeg er veldig takknemlig for at Stefanusalliansen har vært en del av dette de siste 15 årene.