‘Norge ber konvertitter skjule sin kristne tro’

Tirsdag ble rapporten Tro, håp og forfølgelse 2 lansert av Noas, Stefanusalliansen, Mellomkirkelig Råd, Bispemøtet og Norges Kristne Råd. 

Last ned rapporten i PDF

Rapporten konkluderer med tre anbefalinger til norske utlendingsmyndigheter:

1. Gi beskyttelse til konvertitter som utøver sin tro i felleskap med andre i en husmenighet, da den oppdaterte landinformasjonen viser at ikke bare ledere og pastorer er i en reell risiko for forfølgelse.

2. Foreta en kumulativ vurdering av diskrimineringen og «livsløpsrisikoen» som konvertitter står ovenfor ved en retur til Iran.

3. Følge prinsippene i EU-domstolens avgjørelse i Y og Z mot Tyskland av 5. september 2012 og UNHCR anbefalinger. Disse slår fast at staten ikke kan forvente at asylsøkeren begrenser sin trosutøvelse eller skjuler sin tro for å unngå forfølgelse, så lenge den trosaktiviteten er sentral for klagers trosidentitet. Dette gjelder både i det private og offentlige rom. Norsk praksis har etter vårt syn fremdeles elementer av diskresjonskrav for å unngå forfølgelse.

Rapportener en opopfølger av en Noas-rapport fra 2014. Siden den ikke fikk gjennomslag, ble det nå laget en grundigere rapport sammen med bredden av Kirke-Norge.

Risiko
Diskusjonen rundt iranske konvertitter som søker asyl, handler om i hvilken grad de risikerer forfølgelse ved retur. Afghanske konvertitter får bli dersom de gir en troverdig historie om at de faktisk er konvertitter.

UNEs nemnder har lagt til grunn at dersom det ikke er sannsynlig at iranske konvertitter aktivt vil vise sin tro ved retur til Iran, trenger de ikke beskyttelse – og kan derfor sendes tilbake.

Dette har kritikerne også innen kirken forstått som at UNE pålegger iranske konvertitter en diskresjonsplikt. Direktør Ingunn-Sofie Aursnes i Utlendingsnemnda (UNE) uttalte for eksempel i et innslag i Dagsnytt Atten i NRK 24. juli at: «Det er fullt mulig å praktisere sin tro og dele sin tro i Iran. Det går en grense et sted som dreier seg om misjonering […] og rekruttering til menighet.»

Dette ble også det viktigste temaet da rapporten ble lansert i går. Kommunikasjonssjef Bjørn Lyster i UNE sa etter lanseringen at UNE er blitt misforstått: – Vi pålegger ingen diskresjon. Men dersom det er sannsynlig at konvertittene ved retur ikke aktivt vil vise sin tro, trenger de ikke beskyttelse, sa Lyster. Han understreket at konvertitter i dag vurderes på samme måte som politisk opposisjonelle.

Imøtegått
Men UNEs forståelse ble sterkt imøtegått både i rapporten og fra flere i panelet under lanseringen i lokalene til advokatfirmaet Wiersholm.

- I dag har kristne konvertitter ingen mulighet til å praktisere «alminnelig kristendom», et begrep Utlendingsnemnda bruker. De har ingen åpne kirker. De etablerte og anerkjente kirkene i Iran, som er forbeholdt etnisk assyriske og armenske kristne, kan ikke inkludere kristne konvertitter. Kristne konv ertitter kan søke kontakt med husmenigheter, eller de kan bli passive og bare be en aftenbønn under dyna om kvelden, sa biskop em. Tor B. Jørgensen. Han har representert Bispemøtet i arbeidet med rapporten.

Jan Ole Martinsen fra Noas sa at UNE ikke kan spekulere i fremtidige handlinger. Det UNE, ifølge ham, må legge til grunn, er konvertittens trosidentitet og gjøre en grundig vurdering av troverdigheten i denne.

– Indirekte pålegger UNE konvertitter diskresjon om sin tro. En kristen konvertitt kan ikke snakke med andre muslimer om sin tro i Iran, sa Martinsen.

Umulig å skille
Han sa at det er umulig å skille mellom pastorer og ledere på den ene siden, og medlemmer i iranske husmenigheter, blant annet fordi en leder i en husmenighet gjerne overtar en annen husmenighet og så overtar en av medlemmene lederansvaret. Alle har et eller annet lederansvar i disse små og utsatte forsamlingene.

– Sett fra forfølgernes side, fra statens side, er dessuten en husmenighet ikke bare privat tro. Det er politikk, et angrep på hele den islamske statens grunnlag, sa Martinsen.

– Det må være rom for en trosutøvelse utover å be kveldsbønn under dyna, sa Martinsen som fikk støtte fra UNHCRs representant under lanseringen.

Professor Hans Morten Haugen ved VID/Diakonhjemmet har arbeidet mye med rettspraksis i konvertittsaker.

– Medlemmer av husmenigheter kan risikere fengsling, sa Haugen som var invitert for å kommentere rapporten.

Krenker
I dag har LBHT-personer rett til asyl dersom de er diskret på grunn av frykt for forfølgelse. Det er en rett de har fått de senere år. Men konvertitter behandles på linje med politisk opposisjonelle: Dersom de er diskret uten at det skyldes frylt for forfølgelse, har de ikke rett til beskyttelse, mener UNE.

– Iran krenker konvertittenes religionsfrihet. Men det i seg selv gir ikke konvertittene rett til asyl. Vi skal beskytte dem mot forfølgelse, sa Lyster.

Får ikke rom
I en kronikk fra rapportskriverne heter det:

«Landinformasjonen som er gjengitt i rapporten, slår fast at det ikke bare er kristne ledere som er utsatt for forfølgelse.  De etablerte og anerkjente kirkene i Iran, som er forbeholdt etnisk assyriske og armenske kristne, kan ikke inkludere kristne konvertitter. Siden konvertitter ikke kan praktisere sin tro i de etablerte kirken er de henvist til husmenighetsfellesskap som iranske myndigheter per definisjon ser på som ulovlige forsamlinger. I slike små fellesskap har alle en eller annen ansvarsoppgave, også de som ikke er ledere for nettverk av flere små menigheter. I disse fellesskapene er det å dele troen med andre en sentral del av trosutøvelsen og den enkeltes trosidentitet.

Konvertitter som utøver troen i fellesskap med andre risikerer raskt å havne i myndighetenes søkelys gjennom overvåking og angivere. Konsekvensen er ofte fengsling, fysisk vold, isolat, store kausjoner for å slippe ut av fengsel, tap av arbeid, utdanningsplasser og samfunnssosiale strukturer.  Mange husmenigheter blir raidet av myndighetene og alle medlemmene registrert og tatt inn til avhør. De som blir løslatt etter kort tid, blir ofte tvunget til å signere på papirer der man lover å ikke fortsette slike aktiviteter. Blir personer som har signert slike papirer tatt under et nytt raid, vil konsekvensene for vedkommende kunne bli svært alvorlige.

Ofte brukes politiske anklager mot konvertitter som f.eks. propaganda mot regimet eller at man utgjør en trussel mot rikets sikkerhet. I løpet av to sommermåneder i år dømte en dommer i Teherans revolusjonsdomstol 11 konvertitter til lange fengselsstraffer. Den lengste dommen er på 15 år.

Kristne konvertitter kan ikke gifte seg utenom de muslimske institusjonene og kan ikke bli begravet i henhold til egen tradisjon. De løper en betydelig «livsløpsrisiko» - en risiko for å bli  avslørt og forfulgt, samtidig som de er diskriminert i alle livsfaser, rettighetsløse, utstøtte og etter iranske myndigheters syn en trussel for Irans sikkerhet.

Etter en gjennomgang av praksis hos UNE og domstolen mener vi at iranske konvertitter i realiteten blir pålagt trosdiskresjon ved retur til Iran for å unngå forfølgelse. Vedtakene har ofte formuleringer av denne typen:

«De sosiokulturelle rammene vil til en viss grad kunne begrense måten hun kan utøve sin tro på, men ikke i en slik grad at det kan anses som forfølgelse. Begrensninger vil først og fremst gjelde muligheten til å misjonere overfor muslimer og nødvendigheten av å være noe tilbakeholden med å fremvise kristne symboler i det offentlige rom.»»