Nigeria: Boko Harams ofre viste meg sårene fra kuler og macheter

Mens vi kjørte, vandret tankene mine. Jeg tenkte på de menneskene jeg hadde møtt og intervjuet tidligere på dagen. Jeg la ikke merke til veisperringen før vi nesten var ved den. Bare noen timer før hadde vi besøkt landsbyen Tafwa Balewa i delstaten Bauchi, i det nordlige Nigeria. Jeg hadde snakket med mange mennesker som beskrev angrepene på landsbyene deres. Mange hadde vist meg sår fra både kuler og macheter. Deres historier hadde satt dype spor hos meg.

Boko Harams angrep
Da vi nærmet oss sperringen, tenkte jeg på rapportene og artiklene jeg før turen hadde lest om den voldelige islamistiske terroristgruppen, Boko Haram. Navnet betyr «vestlig utdanning forbudt». Alt som er knyttet til det «korrupte Vesten», anses å være haram, altså religiøst forbudt. Alt som oppfattes å være forbundet med Vesten, skal ødelegges. Det betyr at kirker og kristne ledere (kristendommen anses å være en vestlig religion), moskeer eller muslimske ledere som ikke deler Boko Harams ideologi, skoler, politistasjoner og andre statssymboler, alle er legitime mål.

For å hindre Boko Haram fra enkelt å kunne transportere menn og forsyninger, etablerte regjeringen faste veisperringer langs motorveier. Dessverre tilpasset Boko Haram seg denne situasjonen. De var i stand til å kartlegge hvor det var veisperringer og deretter enkelt omgå dem ved å kjøre omveier.

Kler seg ut
For å bekjempe dette begynte myndighetene å sette opp sporadiske og midlertidige veiblokker. En håndfull bevæpnede menn fra politiet eller militæret ville stå midt på veien og stoppe trafikken. Dette syntes å være et effektivt virkemiddel, helt til Boko Haram enda en gang endret taktikken. Bare noen få uker før jeg besøkte landet, var det rapporter om at Boko Haram hadde begynt å kle seg ut som politifolk eller militære og deretter stoppe trafikken en rekke steder. De ville da systematisk trekke folk som passet deres fiendebilder, ut fra bilene og henrette dem.

«Best å be»
Det var det jeg tenkte på da vi nærmet oss veisperringen. Jeg spurte vår samarbeidspartner om han kunne se om det var ekte politi eller om det var Boko Haram som hadde sperret veien. Han svarte: «Det vet jeg ikke, det er sikkert best å be!» Jeg følte meg lysvåken og klar til å løpe eller kjempe. Adrenalin pumpet gjennom kroppen, og jeg kjente frykt og redsel. Jeg var fullt forberedt på å raskt hoppe ut av bilen og å løpe inn i buskene dersom det ble nødvendig.

Etter at vi trygt hadde passert veisperringen, slo det meg at jeg skulle snart reise hjem. Jeg skulle om få dager forlate frykten og terroren, men menneskene jeg var blitt kjent med, ville fortsatt være her hos Boko Haram.

Vi må fortsette å stå solidarisk med våre trossøsken. Vi må løfte deres sak frem for våre myndigheter – og frem for Vår Herre i bønn.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 3-2018. BESTILL GRATIS ABONNEMENT I DAG