Når kampen for trosfriheten skrotes i politiske program

Høyre har i alle fall i åtte år programfestet sin støtte til internasjonal trosfrihet. Det er derfor skuffende at partiets programkomité i forslaget til nytt stortingsprogram ikke nevner verken trosfriheten eller beskyttelse av religiøse minoriteter.

I første utkast het det, merkverdig generelt, at partiet vil arbeide for at «menneskerettighetene respekteres i alle land». I seg selv er det viktig. Men når intet mer sies, er det som om utenrikspolitikk skulle formuleres som «arbeid for fred i alle land».

Langt fra godt nok
Vi utfordret Høyre (og alle andre partier) om denne tausheten. I det endelige programforslaget fra Høyres programkomite er formuleringen om respekten for menneskerettigheter utvidet med ordene «med særlig vekt på utsatte minoriteter». Det er et fremskritt, men langt fra nok.

For det første: mennesker som får sine grunnleggende rettigheter brutt, som tortureres og fengsles i et diktatur, bør kjenne Høyres støtte, selv om de ikke tilhører en minoritet.

For det andre: Trosfriheten gjelder alle. I en rekke land blir også mennesker som hører til majoritetsreligionen forfulgt – av regimer eller ekstremister – fordi deres tro enten avviker fra statsgodkjent versjon av majoritetstroen, eller fra voldelige fundamentalisters «rene lære». Hvor står Høyre i kampen for dem?

For det tredje: Høyres formulering kan inkludere forfulgte religiøse minoriteter. Men formuleringen er fortsatt for generell siden partiet ikke definerer minoriteter.

Konkret når man vil
For det fjerde: Høyres programkomité har, under nestleder Henrik Asheims ledelse, i siste runde lagt til et nytt punkt om LHBT+-personers rettigheter. Vi argumenterer ikke mot det, men vil påpeke: Høyre viser vilje til å være konkret når man ønsker det. Hvorfor ikke også være konkret om rettigheter som trosfriheten, ytringsfriheten og forsamlingsfriheten?

Så langt er det bare Frp og KrF av stortingspartiene som vil programfeste tros- og livssynsfriheten. Vår utfordring går derfor til flere.

Hvorfor må trosfriheten ut fordi Ap vil kjempe for forhandlingsretten?

Ut med trosfriheten, inn med forhandlingsretten

Under nestleder Tonje Brennas ledelse har Aps programkomite åpenbart bevisst kastet ut trosfriheten. I dagens program vil Ap «styrke ytrings-, tros-, forsamlings- og organisasjonsfriheten». I utkast til nytt program er trosfriheten erstattet med forhandlingsretten. Hvorfor må trosfriheten ut fordi Ap vil kjempe for forhandlingsretten?

Ap kunne kopiert Hurdalsplattformen, grunnlaget for dagens regjering. Der heter det: «Arbeide mot innskrenking av folkestyret og menneskerettighetene og kjempe mot folkeretts- og menneskerettsbrudd uansett hvor de måtte finne sted, med særlig vekt på ytrings-, tros- og forsamlingsfrihet.»

Hurdalsplattformen har deretter et eget punkt om arbeidstakerrettigheter. For Ap er det altså i dag ingen motsetning mellom kamp for trosfriheten og forhandlingsretten. Hvorfor er det blitt det i arbeidet med nytt program?
 

Norges stemme må være tydelig
Norges stemme i kampen for universelle menneskerettigheter blir ikke mindre viktig i en mer og mer polarisert verden med autoritære krefter på fremmarsj.  I økende grad blir det utfordrende møter med land som Kina og India: Norge skal ivareta norske interesser, men har også ansvar for å forsvare menneskerettighetene.

I tillegg har «lederen for den frie verden» vist vilje til å undergrave demokratiet hjemme.

I tillegg har «lederen for den frie verden» vist vilje til å undergrave demokratiet hjemme. Hvilke følger dette får for global kamp for menneskerettigheter, vet vi ikke. Men de som vil styre norsk utenrikspolitikk, bør i alle fall tydeliggjøre Norges rolle i kampen for demokrati og grunnleggende rettigheter, som trosfriheten og dens beslektede friheter.

FØRST PUBLISERT I MINERVA, 27.1.2025