Menn som hevner seg på menn, bruker ofte kvinner som våpen

Da jeg nylig studerte ferske rapporter om brudd på trosfriheten og sammenlignet funnene med World Economic Forums siste rapport om hvilke land som har størst gap mellom kvinner og menn, gjorde jeg noen interessante funn.

De landene som oftest bryter trosfriheten, er samtidig med på listene over land som oftest bryter kvinners rettigheter: Jemen, Pakistan, Syria, Saudi Arabia og Iran lå nederst på bekymringslistene både til United States Commission on International Religious Freedom og European Parliament Intergroup on Freedom of Relgion and Belief.

Jeg sier verken at alle patriarkalske samfunn bryter trosfriheten eller at alle samfunn som bryter trosfriheten, er patriarkalske. Men det synes å være en sammenheng som krever mer forskning.

Undertrykkelse av eller overgrep mot kvinner kan ha vokst frem av andre grunner enn religion. Men når religion heller enn kultur brukes som begrunnelse, gjøres praksisen mer hellig og noe det ikke kan stilles spørsmål ved. Det er viktig med mer forskning for å finne diskrimineringens røtter.

Det er dessuten viktig å gjøre konfliktene mellom kvinners rettigheter og trosfriheten konkrete slik at det ikke blir en abstrakt kamp som fjerner fokuset fra konkrete løsninger.

Kvinner lider under en blanding av legal diskriminering og sosialt press som hindrer dem i å oppnå rettferdighet.

Susan Kerr

Våpen

Det synes som om kvinner er mer sårbare for brudd på tros- og livssynsfriheten enn menn. Kvinner lider under en blanding av legal diskriminering og sosialt press som hindrer dem i å oppnå rettferdighet.

Et angrep på en kvinne kan være et angrep på kvinnen selv eller på hennes familie eller hennes religiøse samfunn eller etniske gruppe. Kvinnens kropp gjøres dermed til et våpen. Overgrep mot og misbruk av kvinner har vist seg som et effektivt middel for å undergrave «den andre».

La oss ta noen eksempler. Visse deler av Sudans sharialovgiving, som forbudet mot «obskøne og uanstendige handlinger» (artikkel 152), brukes diskriminerende mot kvinner.

• Alle som offentlig utfører en «handling som er «uanstendig» eller «bryter med «offentlig moral» eller bærer en «obskøn klesdrakt» eller «forstyrrer folkets følelser», skal straffes med maksimalt 40 piskeslag eller bøter, eller begge deler.

• Handlingen bryter, ifølge paragrafen, med offentlig moral dersom den bryter med tradisjonen eller en person mener den bryter med hans religion.

Loven er så vag at det blir helt opp til politi og domstoler å avgjøre om en kvinne har brutt den. Dette gjør kvinner fra religiøse og etniske minoriteter ekstra utsatte. Arrestasjon og varetektsfengsling av kristne jenter fra minoritetsgrupper i hovedstaden Khartoum er vanlig. Pisking er, ifølge folkeretten Sudan er en del av, inhuman og nedverdigende behandling.

Saker etter artikkel 152 behandles ofte så raskt at kvinnene ikke får tid til å skaffe seg advokat eller å formulere et forsvar. Advokaten til Federos Eltoum, arrestert i 2015, klarte til slutt å skaffe vitner som slo fast at klesdrakten hun bar da hun ble arrestert, var i samsvar med hennes kristne tro og hennes tradisjon. Hun ble likevel dømt til å betale bot.

Kidnappet

I Nigeria har ekstremistgruppen Boko Haram kidnappet kristne kvinner, voldtatt dem og tvunget dem til å konvertere – og satt dem til salgs på lokale markeder. Kvinner blir objekter i en kamp, i stedet for individer med rett til å styre egen skjebne.

I Afghanistan kan voldtatte kvinner bli rettsforfulgt for hor. Eller de blir tvunget til å gifte seg med voldtektsmannen – i neste omgang blir de så utsatt for voldtekter i ekteskapet, det anses ikke som en forbrytelse. Straffefrihet for voldtektsmenn kan skape frykt som hindrer rapportering av vold, særlig dersom loven er på voldsmennene side, eller lokale offentlige aktører selv står for kjønnsdiskriminering eller vold. Staters systematiske ikke-intervensjon når menn utfører vold mot kvinner (bortsett fra i ekstreme tilfeller), unnskylder og legitimerer vold.

Ære og skam

Diskriminerende lover for den private sfære kommer fra dypt rotfestede forestillinger om kjønnsroller, ære og skam, antatte farer ved kvinners seksualitet og oppfatningen at kvinner er menns eiendom. Dette gjør at «kvinners kropper blir midler til hevn utført av menn mot menn» (Quraishi).

Forestillingene er basert på en idé om at en kvinnes «renhet» og familiens «ære» skal beskyttes. I praksis blir kvinner sårbare. Det skjer gjennom lav alder for ekteskapsinngåelse, ordninger med mannlige verger, lovfestede krav til lydighet, at menn ofte ikke må stå til ansvar for æresbasert vold, inkludert mord, og fravær av lovverk som beskytter mot familievold.

Ikke maktesløse

Mest utsatt er fattige kvinner uten utdanning. Men kvinner er, heller ikke i patriarkalske samfunn, maktesløse. De kan på egenhånd eller sammen med andre bekjempe vold og diskriminering. Samtidig må vi minne om menns ansvar for å kjempe for å forandre lover og stoppe skadelige praksiser som rammer kvinner.

Om veien videre: Vi trenger menneskerettsundervisning som får fram kjønnsperspektivet. Vi må minne statene om deres forpliktelser. Vi må finne gode praksiser som regjeringer og internasjonale institusjoner kan lære av.

Vi må få frem kvinners erfaringer. Og i alle løsninger må kvinner fra ulike religiøse grupper og ikke-religiøse grupper involveres slik at ikke veien videre overlates til mannlige ledere.

Om forfatteren:

Susan Kerr er Europe Advocacy Manager i Christian Solidarity Worldwide, en kristen organisasjon som kjemper for trosfrihet. Hovedkontor i England. Stefanusalliansen har partnerskap.

Først publisert i Magasinet Stefanus 1-2018