Når grupper stemples som udyr, legitimeres nye folkemord

I januar i år markerte verden at det er 75 år siden Auschwitz ble frigjort. Holocausts uhyrlighet la grunnlaget for oppfatningen at folkemord er en egen og spesielt forkastelig forbrytelse, som verdenssamfunnet har en plikt til å forhindre. 

Det er store forskjeller i politisk kontekst, særtrekk og omfang i de utryddelsene som omtales som folkemord. Likevel er det en del fellestrekk. Folkemord er nettopp utryddelse av en gruppe på grunn av deres religiøse, nasjonale eller etniske identitet. Avdekking av en slik hensikt skiller folkemord fra andre forbrytelser mot menneskeheten, som etnisk rensning. 

Stemples som udyr og avskum
En av forutsetningene for folkemord er gjerne at noen definerer en gruppe mennesker som så fremmede og annerledes at de må utryddes. «De» fremstilles som udyr, avskum, vantro som truer «vår» eksistens: Det er «oss» eller «dem».  

I etterkant av Holocaust ble Folkemordskonvensjonen vedtatt av FN. Den skulle motvirke at noe lignende kunne skje igjen. Dessverre skjer folkemord også i vår tid. Likevel har vi eksempler som viser at konvensjonen og oppfatningen av folkemord som en spesiell forbrytelse har en effekt.  

Srebrenica og benektelsen 
I juli i år er det 25 år siden massakren av bosniaker (muslimer) i Srebrenica. Utryddelsen av bosniakene som gruppe var en uttalt militær strategi og et politisk mål. Planlegging og organisering skjedde i tråd med politiske mål om etnisk og religiøst homogene stater i området, der det i tillegg til bosniaker bodde serbere (de fleste ortodokse kristne) og kroater (de fleste katolikker). 

I Srebrenica ble nærmere 8000 menn og gutter drept i løpet av få uker. Dette ble senere definert som folkemord av internasjonale domstoler, og ansvarlige generaler ble dømt for dette. Massakren i Srebrenica førte til en sterk moralsk fordømmelse internasjonalt, og var avgjørende for å framprovosere NATO-intervensjonen som ledet fram mot en fredsavtale (Dayton-avtalen). 

Sterke krefter både i Bosnia-Hercegovina og i Serbia benekter at det skjedde et folkemord. Dette kommer blant annet til uttrykk i læreplaner og materiell til skolens undervisning. Benektelse kjenner vi også fra debatter om Holocaust og andre folkemord. 

Ropene fra Sinjar 
3. august 2014 lød desperate rop om hjelp fra fjellet Sinjar nord i Irak. Tusenvis av jesidier var i ferd med å bli massakrert av terrorgruppen «Den islamske staten» (IS). IS mente jesidiene er «vranglærere» og «djeveldyrkere» som derfor måtte drepes eller konvertere til IS’ versjon av islam. 

Over 6000 jesidier ble drept. Mer enn 70 massegraver er hittil funnet. Kvinner og barn ble tatt til fange, voldtatt og holdt som sex-slaver. Flere hundre tusen lever fortsatt i flyktningleirer i den kurdiske delen av Irak, som internt fordrevne. Enda flere er drevet på flukt ut av landet. 

IS-terroren rammet også andre, blant annet kristne og muslimske grupper. Men ingen annen gruppe enn jesidiene ble utpekt og forfulgt så systematisk, med uttalt intensjon om utryddelse på grunn av sin tro. Derfor har FNs undersøkelseskommisjon omtalt dette som et folkemord. 

Frykten for ny terror 
En internasjonal intervensjon mot IS i 2014 forhindret likevel et enda mer omfattende folkemord. Igjen var oppfatningen at folkemord er en spesielt uakseptabel forbrytelse mot menneskeheten avgjørende for å bevege USA og andre land til handling. 

En ekspertgruppe fra FN undersøker og dokumenterer folkemordet. Det arbeidet kan legge grunnlag for straffeforfølgelse av de ansvarlige som fortsatt lever. Men over fem år etter at folkemordet startet, er rettsoppgjøret i Irak kommet kort. Gjenoppbyggingen av de ødelagte områdene der flertallet av jesidier bodde, er så vidt i gang. Mange er redde for å vende hjem av frykt for ny terror. 

Rettergang og gjenoppbygging 
Det er avgjørende for framtidige generasjoners tillit til det internasjonale samfunn og til egne myndigheter at både rettergang og gjenoppbygging gis prioritet etter et folkemord. I januar 2020 vedtok den internasjonale straffedomstolen at Myanmar som stat må igangsette tiltak for å forhindre at det skjer et folkemord på rohingyaene (Ellen Stensrud og Cecilie Hellestveit i VG 23. januar 2020). 

Folkemordskonvensjonen påbyr også stater å forebygge folkemord. Her stilles det ikke like strenge krav til bevis som i den mer omfattende vurderingen av om folkemord har funnet sted. Dette skal domstolen også på sikt ta stilling til.  

Undervisning er viktig for å hindre at folkemord og andre massive menneskerettighetsbrudd skjer igjen. Også undervisning om minoriteters vilkår og universelle menneskerettigheter er nødvendig. 

Undervisning kan ikke alene forhindre folkemord. Men den kan gi et bidrag til å gjøre det vanskeligere for dem som – i en politisk maktkamp – vil sette mennesker opp mot hverandre på grunnlag av deres identitet. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 2-2020

• LES OM RØDE KHMERS FOLKEMORD I KAMBODSJA: Drap alle som ikkje trudde på makta.
   
• LES OM FOLKEMORDET MOT ROHINGYAENE: Skal folkemord gå ustraffet
   
• LES OM FOLKEMORDET MOT JESIDIENE: – ​IS-overgrep mot jesidene var folkemord

FOLKEMORD

 FNs folkemordskonvensjon av 1948, artikkel 2 definerer folkemord som «en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:  
a) å drepe medlemmer av gruppen,  
b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen,  
c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis,  
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen,  
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe. 

GJESTENE 
• Ingvill Plesner og Øystein Hetland er forskere ved HL-senteret. 
• Plesner er også prosjektleder for utvikling av en audio-visuell læringsressurs (støttet av Utenriksdepartementet og NORAD).
• Et nettverk skal bidra til forebygging av massive menneskerettighetsbrudd mot minoriteter: www.inclusive-citizenship.no. Stefanusalliansen er blant deltakerne i nettverket.