Musikal og gullsko for ‘søppelbyen’

– Dersom jeg selv hadde vært forfulgt for min tro, hadde det vært gull verd om jeg visste at noen støttet meg og talte min sak. Nå er jeg blant de heldige som lever i et fritt land, sier Wikstøl som er diakoniarbeider i Skien kirke.

Menigheten har Stefanusbarna i «søppelbyen» i Kairo som misjonsprosjekt. Wikstøl sier at prosjektet har vitalisert hele menighetens forhold til misjon, i mange aldersgrupper.

Lærer mye
Menigheten samler inn penger til arbeidet Mama Maggie driver – og lærer mye selv.

– I «søppelbyen» lever de av å gjenvinne det andre kaster. Denne tanken bruker vi i vårt arbeid. Dette fører til gjensidig respekt og bygger ned tanken om «oss og dem».
Hver høst får prosjektet plass i opplegget for konfirmantene, i søndagsskolen og under Lys våken. Det fortelles fortellinger fra Egypt, og det lages ting (gjerne av slikt som ellers kastes) som selges til inntekt for prosjektet – på den store misjonssøndagen i advent.

Bønn
– Vi får også jevnlig bønneemner fra Stefanusalliansen. De blir tatt med i gudstjenesten.
Vi laget musikal med barnekoret, med fortelling fra Egypt, og med bilder fra Kairo, sier Wikstøl som selv har besøkt «søppelbyen».
– Vi har laget en enkel CD-innspilling. Ved skolestart sendes den til alle andreklassinger som sokner til menigheten.  Vi informerer om arbeidet til Mama Maggie, og inviterer til barnekoret.
Sammen med Målfrid og Pål Lennart Horne har Wikstøl laget musikalen Mama Maggie Reggae. Sammen med Acta, Skjærgårds og andre menigheter har Skien kirke arrangert festival med flere hundre barn fra Grenland. – Her har vi fortalt og vist bilder, og tegnet det koptiske korset i håndflata på dem som ønsket det.
 

Gullsko
– Et år samlet vi gamle sko som vi sprayet med gullmaling. Vi solgte disse til jul. Folk kunne ha skoen på peishylla og slik huske på Stefanusbarna. I «søppelbyen» trenger barna sko til sine såre føtter.

Konfirmantene har smeltet plastposer og laget hjerter som er satt en magnet på. – Slik kan konfirmantene ha hjertet på «kjøleskapet» og huske på menneskene som lever av å samle plast som de smelter og selger til fabrikker, som lager våre kleshengere, sier Wikstøl.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 5-2017