Kirkens glemte historie

Helt sør-øst i Tyrkia finner vi en liten kristen befolkning med en uavbrutt historie på over 1700 år. Men mange kristne turister vet ikke om de få syrisk-ortodokse som fortsatt holder stand.

Klostrene og kirkene i Tur Abdin, som området heter, bærer på en levende tradisjon og en historie tilbake til urkirken. Det er viktig å møte de kristne her og å lære av dem, sier Bjørn A. Wegge.

– I Norge og Europa går vi kristne fra å være majoritetsreligion – med stort offentlig gjennomslag – til å bli et minoritetsfenomen. Kanskje kan nordmenn på besøk i Tur Abdin oppdage nye kilder til åndelig liv og kristen livstolkning som tåler skiftende tider, sier Wegge til Magasinet Stefanus.

Få kristne igjen
Få nordmenn kjenner landskap, kirker og klostre i Tur Abdin bedre enn Wegge. Møtet med denne autentiske, kristne urbefolkningen og Den syrisk-ortodokse kirke vil han dele videre, mens det ennå er kristne å finne i Tur Abdin. I disse dager ferdigstiller han en liten bok om dem.

Wegge var generalsekretær i Stefanusalliansen fra 2002 - 2013. Et av de siste store prosjektene han var primus motor for, var utgivelsen av CD-en «Sangen fra Katakombene» i samarbeid med koret SKRUK, Kirkelig Kulturverksted og Digni.

Innspillingen ble gjort i to eldgamle klostre i Tur Abdin: St. Gabriel og St. Augin. I årene etter utgivelsen er lyttere blitt henført av ord og toner som flettes sammen med deler av Den syrisk-ortodokse kirkes liturgi.

Men det har også vært en drøm for Wegge at flere skulle få oppleve klostrene, de historiske byene og naturen selv. Derfor har han utarbeidet en liten håndbok som gjør både historien, teologien og liturgien tilgjengelig for norske lesere, i tillegg til å gi en kortfattet geografisk oversikt over klostre, kirkebygg og byer å besøke.

Ukjent historie
Men i møte med tyrkiske protestanter og vestlige misjonærer i Tyrkia, opplevde Wegge at mange ikke kjente den opprinnelige kristne befolkningen i landet – og det selv om de gamle, historiske kirkene og folkegruppene har hatt et uavbrutt nærvær i over 1700 år.

Strømmen av kristne turister som har reist i Paulus’ fotspor på den anatoliske halvøy, har også hatt lite kontakt med den grenen av den ortodokse kirkefamilien som kalles Den syrisk-ortodokse kirke.

Oversett kulturarv
På norsk omtaler de seg i dag som syrianere. Språket betegnes som syryoyo, et vest-arameisk språk med opphav i det samme språket Jesus og hans samtidige talte for 2000 år siden. Syrianer betegner både en som har syryoyo som morsmål og en som tilhører Den syrisk-ortodokse kirke.

Deres lange historie fascinerer Wegge:

– De regner sin historie tilbake til de første kristne i Antiokia og til deres etterkommere som fulgte karavaneveiene østover mellom Edessa (dagens Urfa i Tyrkia) og Ninive (dagens Mosul i Irak). Ved siden av de kristne kopterne i Egypt finner vi ingen kirke som så til de grader har sine dypeste språklige og liturgiske røtter plantet i urkirkens menighet, sier Wegge.

Han påpeker at den romersk-katolske kirke også har sine røtter til den første kristne tid. Men den har gjennomgått store kulturelle, språklige og rituelle endringer gjennom 2000 år.

Syrianerne bruker derimot fortsatt Jakobsliturgien, som regnes som den eldste liturgien som fortsatt er i bruk. Den ble brukt i urkirken i Jerusalem.

Fra majoritet til minoritet
Wegge ser også et viktig korrektiv til vår norske oppfattelse av kirkehistorien:

– For noen begynner den (sammen med Luther) utenfor kirkedøren i Worms i Tyskland i 1521. For andre kanskje på Stiklestad i år 1030. Men Kirken hadde eksistert i nærmere tusen år da den fant veien til vår egen kyst. Disse første tusen år av Kirkens historie belyses på en særskilt måte gjennom et møte med Den syrisk-ortodokse kirke i Tur Abdin. Her får vi møte historiens tidligste klostre, kirkebygg, kirkekunst og den tidligste gudstjenesteliturgi. Samtidig får vi møte kristne søsken som står i en ubrutt tradisjon som strekker seg helt tilbake til kristendommens første århundrer, sier Wegge.

Kirken hadde eksistert i nærmere tusen år da den fant veien til vår egen kyst.

Bjørn A. Wegge

Vil kirken overleve?
Men syrianernes rike arv i sitt historiske kjerneområde, står i skarp kontrast til truslene mot det kristne samfunnets mulighet til å overleve videre. De fleste Wegge har møtt i Tur Abdin, bærer på rystende familiehistorier om forfølgelse. De katastrofale fordrivelsene og likvideringen av over 90.000 syrianere under «Sverdets år» i 1915, er tydelig til stede i det kollektive minnet. Dette skjedde samtidig med folkemordet på armenerne.

Men også de siste 40 års brutale konflikter mellom den tyrkiske staten og kurdiske grupper har satt syrianerne under hardt press. I dag bor det kanskje ikke mer enn 3000 syrianere i Tur Abdin.

I skrivende stund frarådes reiser til deler av Tur Abdin. Det er terrorfare knyttet til borgerkrigen i Syria og terrorgruppen IS.

Inspirasjon for norske kristne
Men Wegge mener vi trenger et møte med den gamle kirken og dens historie i Tur Abdin:
– Vi i Norge trenger større utsyn over kirkens røtter både for vår teologiske refleksjon, vårt behov for liturgisk fornyelse og også for vår egen trospraksis. Som kristne opplever vi usikkerhet med tanke på hvordan kirken skal agere i tiden vi lever i.  Hos de syrisk ortodokse kristne møter vi en spiritualitet og hengivenhet til skrift og tradisjon som synes bærekraftig også i møte med ytre press og fravær av offentlige privilegerer, sier Wegge.

Skaff deg boken
• Boken kan bestilles ved å sende en e-post til post@stefanus.no  
Du oppfordres til å gi en gave til Stefanusalliansen på kr 250, merket med «Tur Abdin», for å dekke porto og trykkekostnader.
Vipps: 19013, giverkonto: 3000 14 57922. 

Last ned boken her