Hun lot seg ikke stoppe – verken av pastor eller sikkerhetspoliti

«This is a man's world,» sang soul-legenden James Brown. For mange kvinner i flere land og regioner hvor Stefanusalliansen opererer, er dette en ublid virkelighet.

Kultur og religion setter store begrensinger på mange kvinners livsutfoldelse. De kan ikke gå ut av huset uten at en mann i nær relasjon, som ektemenn eller brødre, følger dem. I religiøse spørsmål er de ofte underlagt mannen og umyndiggjort.

Gjennom årene har vi møtt flere som har fortalt om kraftig forfølgelse, men også sterk tro.

Flyktet

Nawwed fra måtte flykte fra sitt land i Nord-Afrika.

– Jeg ble gift. Som vanlig i en muslimsk tradisjon hadde jeg ikke særlig innflytelse. Mannen min behandlet meg dårlig, han var voldelig. Jeg prøvde å få oppløst ekteskapet ved å gå til politiet og trekke ham for retten. Men som kvinne hadde jeg lite jeg skulle sagt og kom ingen vei.

Hun flyktet derfor til Sør-Korea.  – Gud møtte meg i flere drømmer, og jeg kom til tro, sier hun.

Det som grep Nawwed var friheten.

– Det å følge Jesus var gratis og bare av nåde. Jeg trengte ikke å be fem ganger hver dag eller gjøre alle disse tingene som min religion krevde. Jeg ville aldri klare kravene. Prisen ville alltid øke mer enn jeg kunne betale. Det ble for eksempel sagt: «En bønn om morgenen er ti ganger mer verdt enn en bønn ettermiddagen». Kravene var mer enn jeg kunne etterleve. I evangeliet fant jeg fred og verdighet.

Fatima døpte dem i sitt eget badekar. Hun møter dem jevnlig med undervisning i kristen tro.

Kom til tro
Fatima – fra et land Sentral-Asia – var gjennom noen år en av våre prosjektpartnere. Prosjektet var landsbyutvikling i fattige omgivelser: Helsestasjoner, vann og grunnleggende infrastruktur. I landsbyen undret folk seg over at det kom mennesker utenfra for å tjene dem og deres behov. Fatima kunne ikke si noe, for sikkerhetspolitiet fulgte med folkene fra hennes organisasjon rundt, og hun måtte skjule sin tro.

Dette kunne hun ikke leve med lenger. Hun dro tilbake til landsbyene og fortalte at prosjektene var gjennomført av kristne som ville tjene Gud ved å bringe liv og håp til fattige. Gjennom samtalene ble evangeliet presentert. Resultatet var at åtte kvinner kom til tro.

Da reagerte sikkerhetspolitiet: – Vi vet hva du driver med. At du mottar penger fra utlandet. Du bør slutte med det. Vi kan få deg arrestert. Noe ondt kan hende deg, fikk hun beskjed om.

Til slutt måtte Fatima velge mellom å fortsette utviklingsarbeidet eller slutte å forkynne evangeliet. Åtte kvinner var kommet til tro, hun kunne ikke svikte dem, derfor ble utviklingsarbeidet avsluttet.

Kirkens hinder
Men også kirken som hun tilhørte, gav henne alvorlige utfordringer. Kirken som er en de få registrerte kirker i landet, var preget av vestlig misjonstenkning. Fatima tok kontakt med sin pastor for å høre om kvinnene kunne døpes.

Til svar fikk hun at de måtte komme til kirken som lå i en by langt unna. Der kunne kvinnene få grundig opplæring så de kunne vokse åndelig og bli medlemmer kirken. Da kunne pastoren døpe dem.

– Jeg ble trist over svaret og kom til å tenke på Apgj. 8 hvor Filip forteller den etiopiske hoffmannen om Jesus og på samme dag døper ham i en elv de kommer forbi. Måtte han forberedes? Gikk han til kirken? Gikk det ett eller to år fra han sa ja til Jesus til han ble klar til å døpes? Jeg er forvirret.

Hun fortsetter: – Jeg ønsker ikke å gå imot min pastor. Men jeg trenger en som kan forklare meg dette og si fra om jeg tar feil. Nå føler jeg meg som en uskikkelig liten jente som ikke har fått det hun ønsker seg og har fornærmet dem hun spurte, sier Fatima og legger til:

– Må disse kvinnene som har kommet til tro på Jesus, dra til kirken i byen for å følge Jesus? De vil ikke få lov av sine menn til å reise (det er 2 timer i bil hver vei). Hvis de drar, risikerer de å bli banket opp sine menn. De vil få et dårlig rykte i landsbyen noe som igjen vil bli et hinder for evangeliet.

Nå føler jeg meg som en uskikkelig liten jente som ikke har fått det hun ønsker seg og har fornærmet dem hun spurte.

Fatima

Dåp i et badekar
Hva er i veien for at Fatima kan døpe dem, undervise dem? Er det ikke kirke god nok at disse samles i hjemmene over en åpen bibel i bønn? For ordens skyld: Fatima er ingen ny og uerfaren kristen. Hun kom til tro for over ti år siden gjennom engelske misjonærer.

Vårt råd til henne var: Du må døpe kvinnene og undervise dem.

Fatima døpte dem i sitt eget badekar. Hun møter dem jevnlig med undervisning i kristen tro.

Dette er en spirende menighet. Kvinnene er frimodige vitner om sin tro. Alt dette foregår helt utenfor alle vanlige kirkestrukturer. De samles i hjemmet, leser Ordet, ber sammen og har nattverd. Det er vel dette som menes med kirke?

Først publisert i Magasinet Stefanus 1-2018. Magasinet er gratis og kommer syv ganger i året. Bestill abonnement her.