Kristne svarer nesten aldri med vold - Stefanusalliansen
Kirken i tanta etter terrorangrepet i påsken 2017.

Kirken i tanta etter terrorangrepet i påsken 2017.  


En enke etter en av de drepte i de to bombene som IS sprengte i egyptiske kirker palmesøndag, overrasket ikke minst mange muslimer med at hun valgte tilgivelsen og ikke hatet.

Da 20 koptiske kristne i februar 2015 ble halshugd på en strand av IS-medlemmer, var to av de drepte brødre. Deres gjenlevende bror svarte med å tilgi drapsmennene.

Nå har en forskergruppe studert hvordan kristne i 25 land svarer på forfølgelse. Forskningsprosjektet «Under Cæsars sverd» («Under Caesar´s Sword) har vært ledet av tre fremstående internasjonale forskere fra blant annet University of Notre Dame og Berkley Center of Religion.

LAST NED HELE FORSKNINGSRAPPORTEN I PDF

Ulike valg

De har funnet at i 43 prosent av tilfellene svarer de forfulgte kristne med en strategi for overlevelse. De går enten under jorden, flykter eller tidvis støtter undertrykkende regimer. Forskerne finner ikke dette overraskende. Delvis handler det om å overleve, delvis føler kirkene at de knapt har noe valg. De kristne som ikke har forlatt Syria og ikke minst Irak, har stått i en farlig skvis: for det meste har de valgt å støtte meget hardhendte regimer fremfor å lene seg på voldelige islamistiske grupper eller andre opprørsgrupper.

Nesten like vanlig som den rene overlevelsesstrategien er å svare med å knytte bånd til andre – det skjer i 38 prosent av tilfellene. Det etableres forbindelser med andre kirker, ikke-kristne religioner og sekulære aktører, for å unngå isolasjon. De har et aktivt samfunnsengasjement gjennom å tilby sosialt arbeid og arbeide for forandring på mange plan.

I Indonesia, for eksempel, har båndene til store muslimske organisasjoner vært en viktig strategi for å stå imot islamistene i et land som offisielt er bygget på flerreligiøst grunnlag. I Egypt har koptiske kristne både i 2011 og senere opplevd muslimer som har slått ring om dem mot islamistenes grufulle fremferd.

Konfrontasjon

Bare i 19 prosent av tilfellene svarer de forfulgte og diskriminerte kristne med konfrontasjon: demonstrasjoner, dokumentering av menneskerettsbrudd, åpen kritikk av myndighetene eller initiativ for å ta saker til retten. I seks tilfeller – i Syria, Irak, Nigeria, Kenya, Indonesia og India – har forskerne funnet eksempler på at kristne har grepet til våpen, ikke mot regimene, men mot militante grupper som regimene har sviktet i beskyttelsen mot.

I noen tilfeller skjer konfrontasjonen i full visshet om at døden kan være utfallet. Vi har sett tilfeller av martyrer – mennesker som i åpen konfrontasjon mister livet for sin tro.

Det kristne svaret på forfølgelsen er nesten alltid ikke-voldelig, slår rapporten fast. Som svake minoriteter kunne forfulgte kristne valgt de svakes våpen – terrorismen, men de gjør det meget sjelden. Massakre av muslimer på Maluku i Indonesia i en kompleks konflikt mellom 1999 og 2003 er et sjeldent eksempel, påpekes det i rapporten. Kristne militser i Irak i kampen mot IS er ett eksempel på voldsmiddel i rent selvforsvar.

At kristne avstår fra vold skyldes ifølge forskerne blant annet teologi og vektleggelse av ideen om rettferdig krig og et sterkt ønske om ikke å ramme uskyldige sivile.

Søk allianser

Forskerne har en lengre liste med tiltak som de anbefaler for forfulgte kristne samfunn. De mener at forfulgte kirker så langt mulig må delta i samfunnet, søke kontakt med andre religiøse grupper – ikke bare kristne – og ikke isolere seg. Det kan vise myndighetene at de ved sitt nærvær og sine handlinger kjemper for fredelig sameksistens og at de ikke er farlige «femtekolonner».

De pressede kirker bør, heter det, gå sammen med andre religiøse grupper for å arbeide sosialt og bekjempe fattigdom og marginalisering, ikke minst i områder der mangel på utvikling gir grobunn for islamistisk rekruttering.

De bør også feire sine høytidsdager sammen med andre trossamfunn og søke å gjennomføre felles prosjekter for å fremme fred og sosial utvikling.

Stort ansvar

Forskerne minner kirker og kristne organisasjoner i andre deler av verden om deres store ansvar for de forfulgte kristne. De løfter fram at det er viktig å arbeide for alles trosfrihet, ikke bare de kristnes. Det er det bibelsk mandat for. Og arbeid for menneskerettigheter som helhet, vil i sin tur styrke trosfriheten.

De ber kirkeledere samle kristne kirker i innsatsen for dem som lever i fare på grunn av sin tro. Ikke minst anbefaler forskerne at det bygges broer mellom på den ene siden ortodokse, katolske og protestantiske kirker, og på den andre sider evangelikale kirker og pinsemenigheter.

Det er i flere land sterke motsetninger mellom for eksempel ortodokse kirker og andre kirker. Forskerne anbefaler at det globalt inviteres til felleskirkelige samtaler og til akademiske fora der representanter for ortodokse kirker møter mindre kirker. Slik kan en styrke og oppmuntre de representanter for ortodokse kirker som støtter religionsfriheten og beskyttelsen av mindre kirkesamfunn. Forskerne nevner et land som Russland. Etiopia kunne også vært nevnt som et eksempel der den ortodokse kirke ikke kjemper for andre kirkers frihet.

Kristne ledere i Vesten bes om å forkynne en økumenisk teologi som fremhever kirkene i Midtøstens store bidrag både til den globale kirker og til sine egne samfunn. I dag er denne påminnelsen livsviktig.

Sentralt

Stefanusalliansen som i år feirer 50 år, støtter bevisst partnere som har valgt ulike strategier. Vi hjelper dem til å svare på utfordringene de møter i tråd med mange av de anbefalingene denne rapporten gir.

I land som Pakistan og Myanmar har vi partnere som grundig og seriøst dokumenterer brudd på religionsfriheten. Vår partner Human Friends Organization (HFO) i Pakistan hjelper ofre for terror, tvangsgifting, tvangskonvertering og falske blasfemianklager. HFO gir rettshjelp, traumehjelp og sosial hjelp – og har deltatt aktivt i dialog med muslimske ledere etter terroren mot to kirker i 2015 og den tragiske situasjonen etterpå da to mistenkte ble lynsjet til døde.

Noen av våre partnere har som sin strategi valgt å aktivt dele sin tro og bygge menigheter. I Egypt har vi partnere både innen utdanning og praktisk omsorg. Den sosiale hjelpen når ikke bare kristne, men også mange muslimer – i land som Libanon, Irak og Egypt.

Trosfriheten er helt sentral i menneskerettighetene. Den kristne kirke har selvfølgelig et særlig ansvar for den forfulgte kirke. Men innsatsen blir ikke troverdig dersom ikke vi ser andres lidelser også. Og vi må fortsatt hjelpe forfulgte til å kjempe med andre midler enn vold.

(FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 19. MAI 2017)