Kristen fange i Iran: ‘Jeg skjønte at jeg var satt i en torturcelle’

Ali Shahvari satt i iransk varetektsfengsel i ett år, inkludert to måneder i isolasjon, etter at han i 2010 ble arrestert for andre gang for kristne aktiviteter.

Han var tidligere narkoman. Nå kaller Ali seg for Iman (som betyr «tro»). Etter å ha opplevd en ren livsforvandling etter å ha konvertert til kristendommen, er Ali blitt en ivrig evangelist.

Begge ganger han ble arrestert, ble han tatt av politiet under besøk hjemme hos andre, nye konvertitter.

Da han første gang ble arrestert i Semnan, øst for Teheran, i september 2009, satt han i varetektsfengsel i en måned, inkludert 22 dager i isolasjon.

Sjokkerende
Men det er behandlingen han fikk etter den andre arrestasjonen – i den sørøstlige byen Zahedan i juni 2010 – som er spesielt sjokkerende.

Iman ble ført til det beryktede interneringssenteret Haj Davood. Det Drives av det iranske etterretningsdepartementet. Iman beskriver fengselet som et «sted hvor fanger blir ført for å bli torturert og tvunget til å tilstå».

«Mørk og full av insekt»
Iman sier dette om sin første enecelle, hvor han satt i omtrent en måned:

– Den var veldig mørk, varm og full av insekter. I 24 timer i døgnet var det en støy i cellen, som om vi var i et helikopter. Det utsatte nervene og psyken for press. Jeg fikk ikke fjerne bindet for øynene mine. Det var et kamera der, og hvis jeg noen gang tok av meg bindet for øynene, ville en offiser komme og slå meg med en kjepp!»

Iskaldt
En måned senere ble Iman overført til en annen enecelle. Der var forholdene enda mer dystre.

«Jeg var veldig kald,» forklarer Iman, «så jeg spurte: ‘Vennligst kan du øke temperaturen på aircondition?’»

«‘Jada’,» svarte betjenten, men så reduserte han istedet temperaturen enda mer, så cellen ble enda kaldere. Jeg var frossen om morgenen.»

Om morgenen sa Iman til betjenten: «Ved en feil reduserte du temperaturen i natt, og jeg frøs.» Betjenten svarte: «Beklager.»

Deretter reduserte han temperaturen ytterligere. «Jeg skjønte i det øyeblikket at jeg var i en torturcelle.»

Jeg skjønte i det øyeblikket at jeg var i en torturcelle.

Iman

«Du kan umulig ha kommet levende ut»
Iman tilbrakte 36 dager i denne enecellen. Da han senere pratet med en medfange – som under tvang hadde avgitt tilståelse etter seks dager – ble medfangen veldig overrasket og sa: «Det er umulig at du kan ha kommet ut der i live!»

I løpet av sin tid i enecelle ble Iman ved tre anledninger tatt med til avhør. Under et av dem ble han slått hardt fordi han ikke ga avhørslederen svaret som denne var på jakt etter.

«Han slo og sparket hver eneste del av kroppen min,» sier Iman, «mens hendene mine var bundet til stolen bak ryggen min. Jeg falt på gulvet sammen med stolen og brakk en tann.»

«På randen av galskap»
Etter to måneder i enecelle ble Iman overført til en «mørk celle» der det satt en gruppe mentalt forstyrrede fanger. Deres armer og ben var bundet fordi de hadde angrepet offiserene.

«Disse fangene var blitt torturert mentalt og brakt til randen av galskap,» sier Iman som satt i denne cellen i omtrent en måned.

Satt på dødscelle
Deretter ble Iman ført til en celle for fanger på dødscelle. Også de hadde armer og ben bundet fast, «for å hindre dem i å begå selvmord», ifølge Iman.

Før han ble overført til Zahedan sentralfengsel sier Iman at han var vitne til at «mer enn 100 fanger ble tatt bort for å bli henrettet».

Ville knekke ham med dop
Men Imans pinefulle opplevelse sluttet ikke der. Faktisk forsterket de seg.

«Forhørslederne [i Zahedan sentralfengsel] visste at jeg hadde vært avhengig av narkotika tidligere,» forklarer Iman.

«De trodde at selv om jeg hadde holdt ut torturen i etterretningsdepartementets interneringssenter, ville jeg definitivt bukke under hvis jeg ble tilbudt narkotika igjen.»

Iman fortsetter:
«Dette var da de virkelig begynte å torturere meg - ved å overføre meg til celle nummer fem, i avdeling fem. Dette var narkotikahandelssenteret for hele fengselet.»

Iman sier at av de 2200 fangene der, «var jeg den eneste som ikke røykte sigaretter eller tok narkotika.»

Faren fikk hjerneslag
Det kom også press utenfra. En dag ble han oppringt av søsteren sin. Hun fortalte ham at faren deres var blitt oppringt av en etterretningsagent, som hadde sagt til ham: «En av sønnene dine har lidd martyrdøden [i Iran-Irak-krigen], og en annen er blitt en vantro!»

Etter å ha hørt dette hadde faren fått hjerneslag.

Iman ba om permisjon for å besøke ham, men ble fortalt: «Du er mer skadelig for samfunnet enn rusavhengige! Du er en vantro, og du bør takke oss for at du fortsatt er i live!»

 

Du er en vantro, og du bør takke oss for at du fortsatt er i live!

Fengselsbetjent til Iman
 

Faren hans døde kort tid etter.

«Du er en vantro»
Iman fikk ikke delta i begravelsen. Hans kone og tre barn ble ignorert under seremonien, etter at de var blitt utstøtt fra resten av familien.

«Etter at faren min døde, delte mine brødre og søstre arven mellom seg,» sier Iman. «De sa til meg: 'Du er en vantro; denne arven tilhører ikke deg!’»

Fornærmet av dommeren
Etter fem måneder i Zahedan sentralfengsel ble Iman ført foran en revolusjonsdomstol. Der ble han nektet advokat og dømt til ett års fengsel etter artikkel 513 i den islamske straffeloven, på siktelser for å «fornærme det hellige» (blasfemi), «handle mot nasjonal sikkerhet» og «evangelisk aktivitet med sikte på å tiltrekke andre og fremme avvikende tanker».

Dommeren fornærmet ham og sa: «Hvorfor holder du deg ikke i ro, i stedet for å gå fra by til by som en kråke og snakke om kristendommen overalt hvor du går?»

Etter å ha sonet mer enn to tredjedeler av straffen sin, sier Iman at han bestemte seg for ikke å anke.

Oppfordret til å forlate landet
Etter løslatelsen ble han rådet av kirkeledere til å holde seg borte fra kristne aktiviteter og å vie seg til sin kone og sine barn.

Iman ble senere oppfordret til å forlate landet. I juni 2012 dro Iman til Tyrkia, hvor han og familien er blitt anerkjent som flyktninger.

PUBLISERT I ARTICLE18 – OVERSATT OG PUBLISERT MED TILLATELSE