Egypt: De bekjente troen på Jesus i det de ble drept av IS

I 2015 publiserte IS en video av 21 krustne menn som ble henrettet påp en strand i Libya. Det siste de 21 sa før de ble drept, var navnet Jesus. Teksten nedenfor er et utdrag av Martin Mosebachs bok «De enogtyve. En reise i de koptiske martyrenes land». Mosebach har reist i de egyptiske landsbyene der 20 av de 21 kom fra for å finne mer ut om hvorfor troen var så viktig for dem at de ikke ville oppgi den. St. Olav forlag har gitt ut boken. Utdraget er trykket med tillatelse. 

De enogtyve koptiske migrantarbeiderne ble halshugget på en libysk strand etter at bødlenes leder hadde påkalt den «barmhjertige Gud». Videoen som dokumenterer drapene, hevdes å være «Muhammeds svar» og et budskap til «korsets nasjon».  

Det er et tydelig språk – scenen trenger tilsynelatende ingen videre forklaring. To like mannsterke grupper står overfor hverandre; én bøddel for hvert offer. Det er åpenbart viktig for regissørene å poengtere at den hellige renselsen av verden må utføres individuelt, av hver enkelt som er ren. Det er derfor nødvendig å skitne til hendene sine. De vantros død er noe godt, og det er like godt og til og med enda bedre å drepe med egne hender. Verket må fullbyrdes, det er en alvorlig plikt.  

Skrekkinngytende 
Slik mener jeg at «budskapet til korsets nasjon» må forstås, og allikevel vet jeg like lite som andre hvem bødlene og bakmennene er. Gjerningsmennenes ansikter er skjult bak masker, og selv etter at noen av dem ble pågrepet i oktober 2017, blant dem også kameramannen, er det uvisst hvor de kommer fra. De skal ha vært medlemmer av den krigførende terrorgruppen og leiesoldattroppen IS.  

Navnet til tross – fromme, utdannede muslimer hevder at det bak den skrekkinngytende gruppen, skjuler seg en mengde divergerende interesser som ikke har noe med religion å gjøre, men som handler om mektige lands innflytelse i Midtøsten. Hvordan kan troende, gudselskende mennesker gå så langt som til å myrde? spør de retorisk. Man må vokte seg for å se massakren som et kapittel i en religionskrig, hevder de – religionen blir her misbrukt for å hisse opp ufreden i Egypt, rettferdiggjøre militærdiktaturet og anspore vestlige stater til ågripe inn med våpen, luftangrep og bakkemannskap. (…) 

 

Det nakne livet ville være verdiløst uten troen.

Martin Mosebach
 

Pervers trosiver 
Handlet bødlene på stranden i pervers trosiver, eller er de samvittighetsløse leiesoldater som kan vinnes for hvilken som helst bloddåd? Bærer de ansvaret som selvstendige, autonome terrorister, eller var de små bønder som ble flyttet rundt som brikker i et spill, selv ukjent med partene og målene som styrte dem?  (…) 

Jeg bekjenner at jeg ikke har befattet meg med slike spørsmål, ettersom det jeg ønsket, var å lære mer om de halshuggede kopterne. Da jeg reiste til Egypt, var det ikke for å lære mer om gjerningsmennene. Det holdt for meg at de var der i det mørke de selv hadde arbeidet for å skape. Å kalle den politiske konteksten bak massakren på stranden i Libya, for komplisert, er en underdrivelse. Det vet alle, om de så bare har overfladisk kjennskap til de sterkt motstridende nyhetene fra regionen. Jeg har heller ikke gått inn for å undersøke om profeten Muhammeds religion, islam, i sin reneste form inneholder elementer som gjør det grunnleggende vanskelig å leve side om side med tilhengere av andre religioner – noe det i dag er heftig strid om.  

De levde enkle liv 
Jeg var mer berørt av skjebnen til de drepte. De levde nok ganske enkle liv. Mange av dem kunne lese, men kanskje ikke skrive, for det trengtes ikke i hverdagen. Deres daglige strev handlet om å dekke beskjedne behov som mat til kone, foreldre og barn, spare til nytt hus, kjøpe såkorn til den lille åkeren, kanskje til og med legge litt til side til dårlige tider. Dagliglivet var tapetsert med små bekymringer og var knapt annerledes enn livet til eslene, som de uten videre lesset for mye på fordi de selv var vant til å bære mye. Et vestlig sivilisasjonsmenneske eller en akademiker i Kairo kunne funnet på å beskrive eksistensen deres som et liv med nesa i åkeren, ute av stand til å tenke en tanke utenfor den. De kunne nok hatt belegg for det, men det blir allikevel galt, i hvert fall ufullstendig.  

De hadde en styrke knyttet til en indre uavhengighet – som om mordernes grusomhet ikke hadde nådd inn i deres innerste. 

Martin Mosebach

I dag leter vi oftest etter politiske og økonomiske motiver bak religionskonflikter fordi vi regner det som utelukket at et menneskes tro faktisk kan være den endelige og høyeste virkelighet i livet. Men for de enogtyve koptiske småbøndene og migrantarbeiderne var det nettopp det religionen var. De levde i en verden hvor det i flere århundrer ikke var noen selvfølge å få være kristen. I flere generasjoner var kristennavnet ensbetydende med å være forberedt på å avlegge vitnesbyrd for troen. De kjente altfor godt til ulempene med å være kristen i Egypt – slik hadde det alltid vært.  

Verdiløst uten troen 
Men disse menneskene, som i det ytre syntes å ha en kummerlig tilværelse, var villige til å leve med ulempene. De kjempet ikke lenge med seg selv for å ta en avgjørelse: Det de eide i kraft av troen, var uendelig mye mer verdt enn alt det andre de kunne ha vunnet hvis de oppga den. Det nakne livet ville være verdiløst uten troen, en ren eksistens lavere enn dyrenes, for dyrene er i seg selv fullkomne, men menneskene er ufullkomne, de trenger guddommelig bistand for å bli fullstendige, hele mennesker. 
 
Derfor følte jeg en motvilje når jeg så de enogtyve omtalt som «ofre for terrorisme». Ordet «offer» virket for passivt på meg, det ligger en viljeløshet under, en ufrivillighet, noe beklagelig. Ingenting av dette, mente jeg, passet på de enogtyve. Jeg forestilte meg at de hadde en styrke knyttet til en indre uavhengighet – som om mordernes grusomhet ikke hadde nådd inn i deres innerste.  

Store prøvelser 
Skjebnen til de koptiske kristne i Egypt ser ikke lys ut, og man trenger ikke være klarsynt for å forutsi at de fremdeles står overfor store prøvelser. Men det må heller ikke glemmes at kopterne har hatt det dårlig eller svært dårlig helt siden den islamske erobringen av landet i det syvende århundre, altså i rundt 1400 år.  

I vår tid er bare et nytt kapittel av lidelsen åpnet. De enogtyve i Libya var ikke de første kopterne som måtte bøte med livet – listen over forbrytelser er lang, og i dag synes vi bare å være vitne til en stadig eskalering av redsel og forferdelse.  

Blodet på veggene i Peter- og Paulus-kirken i Kairo var fremdeles ikke tørt etter at 29 kvinner og kirketjeneren ble skutt under bønn før jul i 2016, da mer enn 40 gudstjenestebesøkende led samme skjebne i kirkene i Tanta. Og ikke før var det skjedd, så falt pilegrimer i nærheten av Minyia – blant dem flere barn – i hendene på islamistiske drapsmenn.  

Bekjennelse under halshugging 
Men er det da riktig å rette søkelyset mot skjebnen til akkurat de enogtyve i en så lang rekke av grusomheter – som etter alt å dømme bare vil fortsette? Slike og lignende spørsmål fikk jeg av koptere i Kairo, som anklaget kirken for å tie om de mange drapene på egyptisk jord – for ikke å sette regjeringen i forlegenhet, og for å fremheve de enogtyve ene og alene fordi de var myrdet i utlandet. Jeg forsøkte å forklare hva jeg opplever som forskjellen mellom de enogtyve og de mange som er blitt skutt og bombet i fillebiter: De ble ikke bare slaktet helt vergeløst, men rett før, og til og med under halshuggingen, bekjente de seg høyt til Jesus Kristus. 
 
Siden jeg har begrenset meg til de enogtyve, har jeg også droppet å spekulere over kopternes videre fremtid i Egypt. Mange vil nok mislike mitt fatalistiske syn på forholdene – man kan jo ikke bare avfinne seg med en slik vedvarende urett og vold? Det finnes tenketanker som arbeider med løsning på verdensproblemene. De ville sikkert foreslått en mengde intervensjoner for å etablere en harmoni mellom det koptiske samfunnet og den muslimske majoriteten: En fredskonferanse med internasjonal deltagelse? En FN-intervensjon? En fredsmisjon? En rundebordsamtale? Hvilken dialog kan få «det koptiske spørsmålet» til å forsvinne? 
 
Spenningen hviler tungt 
Bak slike desperate forsøk skjuler det seg en fortvilelse som grenser til det ufrivillig komiske. En velvilje som grenser til selvfornektelse, og det på begge sider, ville være første forutsetning for en tilnærming, for naboskapet mellom koptere og arabere, kristne og muslimer, har til tider de siste 1400 år vært verre enn nå, andre ganger bedre, men aldri godt. 

Spenningen mellom erobrerne, araberne, og taperne, kopterne, (…) hviler tungt over dagens Egypt. 

Martin Mosebach
 

Spenningen mellom erobrerne, araberne, og taperne, kopterne, har aldri avtatt og hviler tungt over dagens Egypt – som sannelig også kan vise til andre håpløse forhold. Men vold er ikke et alternativ, sannsynligvis heller ikke for fanatiske islamister, for kopterne er for mange til at alle kan drives ut eller elimineres. Den tyrkiske løsningen for armenerne og grekerne kommer ikke i betraktning. Og hvor skulle de eventuelt fordrives? Jødene kunne i løpet av århundrene i diaspora drømme om hjemlandet Israel. Men kopterne bor allerede i sitt hjemland, som de har sterkere historiske rettigheter til enn araberne.  

Forbløffende standhaftighet 
Desto mer forbløffes man av kopternes standhaftighet – selv ikke under et slikt vedvarende press har de gitt opp og latt seg absorbere. Også de enogtyve viste en slik standhaftighet. På min reise i Øvre Egypt forsøkte jeg fra både kortere og lengre hold å kretse inn martyrenes livsrom – med håp om at det ville fortelle meg noe om dem som selv ikke lenger kan tale.   

Teksten er et utdrag av Martin Mosebachs bok «De enogtyve. En reise i de koptiske martyrenes land». St. Olav forlag. Utdraget er trykket med tillatelse. 

  FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 2-2022

«De var sanne barn av Stefanus» 

Fem av de 21 drepte var i sin barndom og ungdom omfattet av arbeidet som Stefanusbarna i over 25 år har drevet i landsbyen de kom fra. 

Svært mange av de 21 kopterne som ble drept, kom fra landsbyen El-Or, i Minya-provinsen. Mama Maggie besøkte landsbyen etter terroren og startet barnehage for de etterlatte og for andre barn. 

Forutanelse? 
I boken besøker forfatteren også familiene til flere av de fem som var med i Stefanusbarna, et arbeid Stefanusalliansen har støttet siden 2005.  

 «Det hadde vært farlig å dra til Libya for å jobbe. Den arabiske våren hadde sendt landet ut i kaos, og offentlig sikkerhet hørte fortiden til. Allerede før 2015 ble kristne utsatt for vold, flere steder sågar myrdet. Prestene fra det egyptiske bispedømmet Damanhur i Nil-deltaet, som hadde ansvar for kopterne i Libya, innstilte reisene sine. Det fantes ikke noe troverdig politi som kunne beskytte dem. Men familiene til de enogtyve trengte penger, og Libya var ikke like nøye på formalitetene som Gulfstatene, og lå ikke så langt vekk. Dessuten: De var fattige, en uanselig liten flokk på jakt etter arbeid. Hvem brydde seg vel om dem?  

Allikevel var det visse forutanelser knyttet til avreisen. Den 23-årige Abanub (…) sa til en kamerat som i 2014 kom hjem fra Libya for å gifte seg: «Du kommer hit for å gifte deg i år – men i 2015 kommer vi alle til å feire bryllup.» Tenkte vennene hans allerede da på «Lammets bryllup» i Johannes’ Åpenbaring, hvor de rettferdiges kapper vaskes hvite i offerblodet? I ettertid forstår man Abanubs ord slik.»  

«Beæret» 
På sin nettside forteller Stefanusbarna at Mama Maggie tenker tilbake på tiden da hun snakket, lekte og ba med guttene som i 2015 så led martyrdøden. Åtte år hadde gått etter at den yngste, Samuel Estafanous Kamel (21), regelmessig ble besøkt av teamet fra Stefanusbarna som fortsatt er knyttet til familien hans. 

«Jeg føler meg beæret over at sønnene mine har hevet hodet mitt høyt,» sa Samuels far. Hans eldste sønn Bishoy led også martyrdøden i Libya.  

Jeg føler meg beæret over at sønnene mine har hevet hodet mitt høyt. 

Far til to av de 21 martyrene 

«Sanne barn av Stefanus» 
Brødrene bar begge navnet «Estafanous», til ære for Stefanus, kirkens første martyr. 

«Gjennom vår smerte og våre tårer kunne vi ikke vært stoltere av disse mennene og deres brødre som levde opp til sin navnebror. De er sanne barn av Stefanus, og de er nå i Jesu Kristi strålende nærhet», skriver Stefanusbarna. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 2-2022