Iran: Hun fryktet ikke fengsel, men var redd for å bli voldtatt

Forhørslederen fikk konvertitten Emma til å frykte voldtekt. Dommeren prøvde å skremme henne med dødsdom. 

Det var dagen etter jul i 2010. Bare to måneder var gått siden Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, i en beryktet tale i den hellige byen Qom hadde advart om at spredningen av huskirker var blant de «kritiske truslene» som Den islamske republikk står overfor - ved at huskirkene «lurer unge muslimer». 

Talen skapte overskrifter rundt om i verden. Emmas forhørsleder fortalte henne at arrestasjonen var en del av en stor nasjonal operasjon, der kristne i hele 23 andre iranske provinser var blitt arrestert. 

Emmas forhører var en av dem måtte ha lyttet til ayatollah Khameneis tale om huskirker som en «kritisk trussel». 

– Han sa at hvis de ikke stopper kristne og kirken, ville landets sikkerhet være i fare, husker Emma. 

De kom om morgenen 
Emma, ​​hvis fødselsnavn var Azam Safaei, ble arrestert hjemme i Bandar Abbas, sør i Iran, tidlig på morgenen 26. desember. 

– Det var mellom 06.30 og 07.00 da noen ringte på døren vår, forklarer hun.  

– Det var overskyet den dagen. Jeg hørte klokken, men jeg var fortsatt søvnig. Plutselig sa mannen min, Peyman, høyt: ‘Stå opp, ta alt du kan og rydd opp. MOIS [Ministry of Intelligence Service] er her. De klatrer over muren! ’Fire mannlige agenter gikk inn og vekket barna som var i skolealder, Negar og Navid, som Emma sier var «livredde og ville vite hva som hadde skjedd». Barna ble så beordret til å gå ut og leke i hagen. 

– Men av nysgjerrighet, og også av frykt, prøvde de å se inn i huset bak gardinet, sier Emma, ​​helt til en offiser beordret dem til ikke å gjøre det. 

Ransaket hjemmet 
Agentene gjennomsøkte deretter eiendommen, på jakt etter alt som var relatert til kristendommen. De la alt de fant på gulvet i stuen. Dette var eiendeler som skulle inndras.  

Her var, forteller Emma, «malerier av Jesus og det siste måltidet, et vakkert utskåret trekors og et krystallkors vi hadde kjøpt på Kish [en øy i Persiabukta], forskjellige kristne bøker og en bibel som jeg nylig hadde fått av min mor». 

Ingen av gjenstandene ble noen gang returnert. 

Bind for øynene 

Da ransakingen var avsluttet, ble Emma eskortert ut av hjemmet, og hun ble bedt om å holde hodet nede da hun ble kjørt til et ukjent sted.  

Hun fikk deretter bind for øynene og ble ført inn i en bygning.  

– Det var folk som lo av meg og ba meg passe på å ikke falle, forklarer Emma. 

Emmas venner, Aram og Shabnam, var også  arrestert, og de ble avhørt samtidig i to og en halv dag i et forsøk på å samle så mye informasjon som mulig om huskirken deres. 

Fryktet voldtekt 
Emma fikk ikke kontakte familien mens hun satt i varetekt. Både hun og Shabnam ble fortalt at de ville bli drept etter løslatelsen. 

Inne i fengselet var Emmas største frykt voldtekt. 

– Vi hadde hørt mye om voldtekter av kvinner, og til og med av menn, under arrestasjonene i 2009 [arrestasjiner etter masseprotester i Iran]. Vi var ikke redde for å gå i fengsel, men vi var redde for å bli voldtatt. En gang kom en mann inn i min celle, med skoene på. Andre betjenter låste døren utenfra.  

– Jeg var veldig redd, sier Emma. 

Hun forteller videre: – Han hadde et papir i hånden, og han stilte meg medisinske spørsmål. Men etter at forhøret var over, spurte han med et merkelig smil om munnen: «Har du erfaring med å bli arrestert? Vet mannen din at du er her?» 

– Jeg ble anspent og defensiv og så ham ikke inn i ansiktet. Jeg sa bare: «Ja, han vet at jeg er her.» 

Da Emma senere nektet å signere et papir som forpliktet henne til ikke å engasjere seg mer sammen med og for kristne, sier hun at forhørslederen kjente hennes frykt for voldtekt, og at han brukte denne «svakheten» for å antyde at hvis hun ble værende i fengsel lenger, ville det være konsekvensen. 

– Han sa med et smil: «Det virker som om du liker deg her og vil bli lenger?» Han hadde funnet min svakhet og begynte å snakke suggestivt, sier Emma. 

– Jeg bøyde hodet og sa at jeg ikke ville signere det han hadde skrevet - at det ville være som fortsatt å sitte i fengsel og frata meg de grunnleggende rettighetene mine. Hvorfor kunne jeg ikke få kontakte noen? 

Nektet å reise, kjente duften av kaffe 
Så tok forhøreren enda et ark og endret noe av ordlyden. Denne gangen stod det: «Du har ikke rett til å evangelisere. Du har ikke rett til å samles med kirkens medlemmer. Du kan ikke reise fra Iran til Armenia eller Tyrkia. Du må få skriftlig tillatelse til å reise til andre byer i Iran ... Alt frem til dommeren feller en dom.» 

Da Emma endelig ble brakt frem for en dommer - «en ung, sterk mann», ble hun slått av rensligheten i rommet. 

– Det føltes veldig rart å se et så rent rom der, sier hun. 

– Lukten av kaffe fylte rommet. Alle drakk kaffe.  

Dette stod i sterk kontrast til det rommet der hun var blitt holdt i varetekt. Emma beskriver det rommet som «et veldig skittent rom uten vinduer ... Kroppen min klødde på grunn av støv og fuktighet. Veggene var bare overfladisk malt; under malingen kunne du se merker fra tidligere fanger. Det var veldig deprimerende og kvelende.» 

Hun hadde bedt om såpe, og de sa det var såpe. Emma fortalte at det var lite og skittent. De lo og sa: «Hun tror hun har kommet til et hotell!»  

Skremte med dødsdom 
Dommeren fortalte Emma at det hun hadde sagt i avhør om at Gud kunne snakke med mennesker, var blasfemi. Han spurte om hun visste at dommen hans ville bli dødsdom. 

Emmas svar var sjokkerende og modig. 

– Jeg sa at hvis den Gud jeg elsker, utstedte min dødsdom, ville jeg være klar til å dø. 

Emma fortsetter: – Dommeren ble sint og sa at jeg var naiv, han sa at jeg hadde blitt lurt. 

Dette var ikke første gang Emma ble truet på livet for sin beslutning om å bli kristen. Inne i fengselet sier hun at ayatollah Khameneis tale om dødsdom for frafall fra islam, jevnlig ble spilt over høyttalerne. 

Viste mot 
Det var heller ikke første gang Emma hadde vist sitt ekstraordinære mot. Under avhørene hadde Emma skrevet at «ayatollahene Khomeini og Khamenei hadde kommet i Guds navn og folket hadde trodd dem, men etter en stund begynte henrettelsene og folk begynte å innse at dette ikke var religionen folket lette etter». 

Forhøreren hadde da advart Emma om at det hun skrev, var blitt politisk og at «saken hennes nå ville bli mer komplisert. Han ba meg om ikke å skrive ting som kunne brukes mot meg». 
 
Etter at Emma ble løslatt, i påvente av endelig dom, ble også mannen hennes, Peyman, innkalt til avhør. 

– De forhørte ham hver morgen i en uke, sier Emma. 

De flyttet - ble overvåket over alt 
Etter først å ha bestemt seg for å bli i Iran, valgte paret å flytte, først nærmere Emmas familie, deretter til Kerman, 500 km nord for Bandar Abbas, og deretter, bare tre måneder senere, til Sirjan. 

Men Emma sier at de på alle stedene var «under observasjon».  

– De fant oss lett så snart jeg registrerte barna mine på skolen, sier Emma. 

– De la mye press på datteren min. Selv om datteren min gikk på en privat skole, ble hun tvunget til å bære en chador (full islamsk dekning) og delta i islamske bønner. Hun måtte forplikte seg til ikke å velge kristendommen under tavng, men bare av fri vilje. 

SEND APPELL FOR KONVERTITTER SOM ER DØMT TIL TRE ÅRS FENGSEL

De forlot Iran 
Emma var blitt fortalt under avhørene at hun ble nektet å forlate landet. Men da de mottok en invitasjon til å reise til Tyrkia, oppdaget paret at de faktisk var fri til å reise. Som så mange andre iranske kristne konvertitter, valgte de det som virket som den eneste utvegen. 

Emma sier det slik: 

– Vi innså at vi ikke lenger kunne tjene som kristne i Iran. Vi bodde i Sirjan i tre måneder, og forlot deretter Iran.

Redaksjonens anmerkning: 

I november 2010, samme året Emma ble arrestert, ble pastor Yusuf Nadarkhani dødsdømt for frafall. Dommen ble senere frafalt. Senere er ingen konvertitter blitt dømt til døden for frafall. 

FØRST PUBLISERT PÅ ARTICLE18