I søppelbyen lærte jeg: Begynn nedenfra

Utenfra synes det ikke. Ingen logo, ingen skilt. Ikke noe røper at her holder Stephen’s Children til, et av de største arbeidene blant fattige barn i Midtøsten. Men portene åpnes, og vi stiger inn i en annen verden.

På utsiden av porten, er det meste jeg ser stoff til å inngi mismot. På innsiden er det motsatt.

Det egyptiske flagget er malt og dekker hele porten innenfra, som for å si: Ja, vi elsker dette landet, her hører vi til. Vi rømmer ikke.

Vaske føtter
Ett skritt innenfor porten blir vi stanset. Det er her alle barna hver dag må stanse opp. Under et stort veggmaleri av Mesteren selv som vasker disiplenes føtter, blir fattige barn i Kairos slum hver dag vasket på sine føtter.

For det første gjøres dette etter Jesu eksempel. Det er mye som gjøres etter Jesus eksempel blant Stefanusbarna.

For det andre er fotvaskingen et påskudd til at noen kan se barna som kommer til barnehage og skole, øyne som ser, hender som berører, tid som står stille. For det tredje trenger barna å få vasket de føttene som resten av døgnet går omkring i støv og søppel. Dette er i Mokattam, Søppelbyen, hvor nesten hele befolkningen lever av å sortere og videreselge Kairos søppel. Selv om de ikke vet det selv, trenger disse barna sårt et par voksne, kyndige øyne som kan kartlegge behov for behandling. Først vaskes føttene, så går de inn i fellesskapet og skoledagen.

Mama Maggie, Kairos hvitkledde engel og arbeidets grunnlegger, sier: «Man må begynne nedenfra for å nå barnas hjerter.» Den eneste veien til disse barnehjertene, er nedenfra.

I et hjem
Et par timer senere sitter jeg i et hjem. Det er ikke stort, men det er et hjem – på størrelse med den nye snekkerboden vi har bygd opp hjemme, inni garasjen, der syklene pleide å stå.

Dette er et av de hjemmene som er valgt ut til ukentlige hjemmebesøk. «Hva er kriteriene for hjemmebesøk?» spør jeg. Svaret fra sjefen selv: «Mange vil ha besøk, men vi må velge nøye. Vi besøker bare de fattigste av det fattige, utfra inntekt, om de har en forsørger i familien, hvor stor boligen er, hvor mange barn og så videre.»

Vi setter oss ned på senga. En seng, en benk, en stol, et skap, det er det hele. Av gulvplass er det ikke mer enn at det er plass til et par skritt i hver retning. Jeg er en gjest, en flue på veggen. De som virkelig besøker denne familien, er to unge jenter, kanskje de er rett over tjue, som selv har vokst opp blant søppelet og under Stefanusbarnas vinger. Nå er disse to omvandrende lærere. De er som reisende i bibelundervisning. To små jenter på ti år er formålet for besøket.

Mellom disse fire foregår det en samtale jeg ikke kan forstå, men hviskende får oversatt. De snakker om påsken, de snakker om Jesus og de første som så ham etter oppstandelsen. De yngre jentene vokser under de litt eldre jentenes blikk og oppmerksomhet, og smilene fyller rommet, selv om det er aldri så trangt.

Forankre barna
Til slutt får vi høre et vers fra Bibelen, som barna har lært utenat. Jeg er vitne til en katekismeundervisning på nærest mulig nivå. Bibelordene blir lært og lekt inn fordi de er liv i seg selv, men også for å gjøre barna motstandsdyktige mot alt som kommer til å dra og presse dem bort fra Gud. Ikke for å fornekte verden utenfor de skjøre veggene, men for å forankre barna. Som de ansatte sier: «Vi leser i Bibelen hver dag. Fra minaretene og i samfunnet hører vi så mange andre budskap. Vi må ha bibelhistoriene i bunnen, før vi møter alt det andre.»

Ville finne noe
Jeg var i Egypt for noen år tilbake. Noe satte seg i meg. Jeg ville tilbake. Det gikk noen år, men jeg kom tilbake. Hvorfor? Jeg reiste i alle fall ikke for å gi noe, jeg reiste for å få finne noe.

Kanskje var det for å få et påfyll av bibelkjærlighet. Eller kanskje var det for å bli minnet på hva og hvem som er Guds egen målgruppe. De fattige, de foreldreløse, de forsvarsløse, de forfulgte. Begge grunnene.

På vei hjem har jeg lyst til å rope til meg selv: «Man må begynne nedenfra.»

(Jostein Ørum er prest i Landvik menighet i Grimstad. Han er tidligere lærer ved Bibelskolen i Grimstad. I mai deltok han i en gruppe kirkelige medarbeidere på studietur til Egypt, ledet av Eyvind Skeie, Bjørn Wegge og Erling Hillesund. Dette er Jostein Ørums refleksjoner etter turen.)