Hvor står Syrias kristne?

KRONIKK I VÅRT LAND   |   13. FEBRUAR 2012   

Situasjonen i Syria har gått fra vondt til verre, og ordet borgerkrig tas nå stadig oftere i bruk. Daglig blir det meldt om harde angrep mot sivile, og med mer enn 7000 drepte er Syria nå det landet som har lidd størst tap etter den arabiske våren. FN klarer ikke å samles om en felles politikk overfor al- Assads vaklende og desperate regime, og frykten vokser for at kampene skal utvikle seg til en storkonflikt i hele Midtøsten. I mellomtiden lider landets befolkning. Men hvor befinner Syrias kristne seg i konflikten?

Gjennom media har dette inntrykket festet seg: De kristne støtter det sittende regimet. Jeg mener at bildet er mer sammensatt. Det er riktig at de kristne kirkene i Syria i de siste drøyt 40 årene har kunnet holde sine gudstjenester relativt fritt, under forutsetning av at de ikke byr regimet motstand. De har fått sikkerhet i bytte mot lojalitet. Det betyr ikke at alle kristne aktivt støtter opp om regimet. Mange forsøker å være nøytrale, og det kommer meldinger om at flere og flere kristne som nå er vitne til regimets uhemmede brutalitet, skifter side.

De kristne utgjør ca. 1,5 millioner, ca. 8-10% av innbyggerne. De kan spore sine røtter helt tilbake til urkirken. Det var til kristne i Damaskus en blindet Paulus ble ledet og senere døpt etter møtet med den oppstandne. Graden av personlig tro og engasjement blant dagens kristne varierer, og de ser ulikt på spørsmål om politikk, kultur og etikk. Ved tidligere besøk i landet har jeg lagt merke til hvor mye frykt som rår. Sikkerhetspolitiet har sine angivere i hver krik og krok, og man må vokte seg for hva man sier i en taxi. Folk senker stemmen og ser litt engstelig rundt seg når samtalen kommer inn på sensitive spørsmål.

Forfatteren William Dalrymple forteller i sin bok ”I skyggen av Bysants” om avdøde Hafez al-Assad, far til dagens president, Bashar al-Assad. Hafez hadde vunnet et ”valg” og fått de sedvanlige 99,9% av stemmene. «Et utrolig resultat! Hva mer kan du ønske?» spør en av rådgiverne ham. Svaret lyder: «Gi meg navn og adresse på alle dem som ikke stemte på meg!»

Sann eller ei, historien er illustrerende for den totalitære tenkningen. Det er i denne rammen de kristne lever sine liv. Det å tilhøre en trosminoritet har de til felles med den mektige presidenten. al-Assad-slekten tilhørerer alawittene (12%), en shia-retning som ikke er anerkjent av verken sunnier eller shiaer. Omgitt av politiske fiender har presidenten søkt støtte i landets minoritetsgrupper, deriblant de kristne. De er ikke tungt representert i regjering og styringsverk, der de fleste maktposisjonene er besatt av nettopp alawitter, men ledere i sikkerhetstjenesten og i landets sentralbank er kristne. En kristen, general Dawoud Rajha, ble i august i fjor utnevnt til forsvarsminister.

De fleste kristne i Syria vet godt om bruddene på menneskerettighetene, om de mange politiske fangene, om torturen i fengslene, sensuren og unntakslovene, men de vet også at dersom de hever sin røst til protest, kan de – og deres kirker – raskt få et møte med regimets nådeløse brutalitet.

Regimet slår ned på åpen evangelisering, som de mener skaper ubalanse i befolkningen. Det er dessuten i strid med en uskreven regel i regionen: En kristen snakker ikke med sin muslimske nabo om Jesus, og en druser inviterer ikke en alawitt med til sitt forsamlingsmøte. Protestantiske kristne trosser ofte dette, men finner måter å vitne og vise nestekjærlighet på som ikke provoserer. Siden juni 2010 har myndighetene stengt minst åtte menigheter. I november i fjor ble den italienske jesuittpresten Paolo dall’Oglio truet med å måtte forlate landet, etter å ha virket i Syria i mer enn 30 år. I sitt kloster arrangerte han dialogmøter mellom kristne og muslimer. Grunnen til truslene var trolig at han åpent hadde kritisert myndighetenes behandling av fredelige demonstranter.

Støtter de kristne helhjertet opp om al-Assad, eller gjør de det under tvang? Jeg ser mest av det siste. Riktignok har noen kirkeledere åpent erklært sin støtte. Det gjelder bl.a. patriark Bishara Boutros al-Rai i den marionittiske kirken i Libanon, som mente at al-Assad burde gis en sjanse til å gjennomføre de lovede reformene i landet. Ifølge New York Times sa han: ”Vi (libanesere) holdt ut med syrerne, og har ikke glemt det. Vi støtter ikke opp om regimet, men vi frykter overgangen som kan komme. Vi må forsvare den kristne kommuniteten”.

Det er tankevekkende at dette kommer fra en kirkeleder som har levd med syrisk hegemoni Libanon i 29 år. Det sier noe om frykten for alternativene at fortsatt al-Assad styre virker som det tryggeste alternativet. I følge den tyske avisen Der Spiegel samlet al-Assad Syrias kirkeledere i november i fjor og gav dem klar beskjed: ”Enten støtter dere meg, eller kirkene deres blir brent ned”. Det er åpenbart at presidenten stadig spiller på kirkeledernes frykt for hva som kan komme i stedet.

Det er ikke vanskelig å forstå de kristnes frykt når man ser hva som har skjedd i de andre landene der den arabiske våren har kvittet seg med sine diktatorer. Islamistene vinner fram. De er best organisert og i stand til å mobilisere bredt. Syriske kristne ser med uro sørover til sine koptiske trossøsken i Egypt. Dersom valgets seierherre, Freds- og rettferdighetspartiet, velger å gå i regjeringsallianse med det ultrakonservative salafistpartiet Al-Noor, vil kopterne etter alt å dømme få det tøffere enn under Mubarak. Vender de seg østover mot Irak, ser de at invasjonen fra det ”kristne” USA ble en katastrofe for irakiske kristne. Mer enn halvparten av dem har flyktet, og mange nettopp til Syria. Ser de nord og vestover mot Tyrkia, blir de minnet om folkemordet mot kristne armenere i 1915. Senere har andre kristne grupper blitt presset ut. I dag utgjør de kristne bare noen promille av landets befolkning. De få som er igjen har det vanskelig. Norske politikere framhever Tyrkia som en god sekulær styringsmodell for landene i Midtøsten. Jeg tviler på om tyrkiske kristne skriver under på at de kjenner seg godt ivaretatt her.

Det fins også kristne syrere som aktivt motarbeider regimet, men det er uklart hvor mange de er. Kristne ungdommer bruker sosiale medier til å samle støtte og spre ideer. Det fins også en betydelig gruppe av syriske kristne i eksil, slik som ”Syrian Christians for Democracy”. De mener at syriske kirkeledere har sveket den intellektuelle, kulturelle og politiske arven de kristne selv har bidratt så sterkt til å bygge opp. De kjemper for at kristne syrere skal komme ut av isolasjonen, stille seg bak den syriske revolusjonen og kjempe for en sekulær stat med like rettigheter for alle syrere. Frykten for et muslimsk teokrati som i Iran, mener de er ubegrunnet.

Det er ikke vanskelig å se det enorme dilemmaet Syrias kristne står i. Støtter de al-Assad, risikerer de hevnaksjoner hvis han faller. Støtter de revolusjonen, risikerer de at islamistene seirer i neste runde. Rir al-Assad av stormen, kan han ta en blodig hevn mot dem som sviktet ham. Forsøker de å holde seg nøytrale, kan de bli angrepet fra begge sider. Uansett vil Syrias kristne mer enn noen gang trenge forbønn fra trossøsken i den frie del av verden.

Kilder:

William Dalrymple: ”I skyggen av Bysants”, Aschehoug 2003

Egil Fossum: ”Hos de kristne i Midtøsten”, Emilia 2011

Paul E Marshall: Religious Freedom in the World, Rowman and Littlefield 2007

Patrick Johnstone/ Jason Mandryk: Operation World, 21st edition

New York Times: Artikkel “Fearing Change, Many Christians in Syria Back Assad”, 27.10.2011

Der Spiegel: Artikkel “Syria’s Christians Side with Assad Out of Fear”, 30.11.2011

Avisen Dagen: Artiklene ”Skjebnetid for syriske kristne”, 21.11.2011, og ”Befolkningen i Syria lider”, 2.2.12

Rapporter fra organisasjonen Middle East Concern

Organisasjonen “Syrian Christians for Democracy”: www.syrian-christian.org, artikkel “Syrian Christians for Democracy Launched”, 20.12.2011

Bakgrunnsartikler fra bladet “Ropet fra Øst” og Stefanusalliansens hjemmesider, www.stefanus.no