Hvorfor blir mektige herskere så truet av kristen misjon?

Mange av våre partnere som er involvert i misjon, er usynlige for våre støttespillere. Dersom vi forteller deres historier, setter vi deres liv i fare – fordi det er farlig for dem å dele sin tro. Noen er blitt arrestert og bøtelagt, andre er torturert. Mange utfører derfor sitt misjonsarbeid i hemmelighet eller med stor diskresjon.

Mange stater møter kristen misjon med mistenksomhet og i verste fall med åpen fiendskap. Noen negative holdninger til kristendommen skyldes at misjon historisk er blitt likestilt med kolonialisme og imperialisme, og noen steder kom i kolonisatorenes kjølvann.
 

• LES MER OM MISJON
   

Brunsons kamp
Kristen tro sees i dag i en rekke land som inntrengeres religion og som skadelig for lokal kultur og politisk uavhengighet. Folk som har konvertert til kristendommen, anklages ofte for å være politisk upålitelige – som sympatisører eller til og med som spioner for vestlige makter. Et slående eksempel er den amerikanske pastoren Andrew Brunson som fra 2016 til 2018 satt fengslet i Tyrkia, anklaget for å ha forbindelser med terroristorganisasjoner og for militær spionasje for USA. Det Brunson faktisk hadde gjort, var å være menighetsleder i 23 år og å åpne kirkedørene for syriske flyktninger som mange andre ikke tar godt imot.

I flere land i Asia har kristen tro fått fotfeste blant etniske minoritetsfolk som autoritære regimer undertrykker, i frykt for at det blant dem kan finnes krefter med separatistiske ambisjoner. Flere regimer frykter at kristen tro kan styrke et ønske om uavhengighet. En av våre partnere som har bygget menigheter blant minoritetsfolk, har til sammen sittet syv år i fengsel. Han har delt sin tro og styrket menigheter som lever under tidvis hardt press fra politiet. De vil tilbe Gud sammen og dele troen.

Møte med autoritære
På steder hvor kristne er en lite tolerert minoritet, er misjon også blitt sett på som en potensiell årsak til sosial uro. Statlige myndigheter hevder at misjon, spesielt hvis den fører til konvertering, vil føre til aggresjon blant medlemmer av majoriteten og føre til vold både lokalt og nasjonalt.

Autoritære regimer ser gjerne på kristendommen som en konkurrent og en trussel mot regimenes egen ideologi. Autoritære herskere forsøker ofte å sikre seg full kontroll over borgerne, inkludert deres samvittighet og tro. Mange av disse statene, for eksempel Kina, bruker religion til å sikre kontroll. Derfor får innbyggerne bare lov til å tro slik staten godkjenner. Staten forventer total lojalitet, og ethvert tegn på selvstendige tanker blir undertrykt eller straffet. Kristne som bygger på menneskers egenverdi og som har sin høyeste lojalitet til sin himmelske Fader, er en alvorlig trussel mot et autoritært regime. Spredning av slike ideer er farlig og derfor forbudt.

De første kristne ble forfulgt i Romerriket, der det ikke var lov å tilbe andre enn keiseren. I dag møter kristne i flere land lignende forfølgelse.

Lange straffer
Noen stater har lovverk som forbyr frafall – det vil si at det er forbudt for mennesker å endre religion hvis de tilhører den statlig godkjente utgaven av flertallsreligionen. Siden misjon ofte innebærer kall til omvendelse, forbyr slike lover automatisk enhver misjonsaktivitet rettet mot folk fra flertallsreligionen.

Kristne i Iran utsettes for til dels lange fengselsstraffer for å dele sin tro med muslimske landsmenn. Pastor Yusuf Nadarkhani fra Church of Iran soner en straff på ti års fengsel og to års indre eksil for evangelisering blant muslimer. Pastor Victor Bet Tamraz fra den assyriske pinsekirken i Iran, hans kone og hans sønn er alle blitt dømt til lange fengselsstraffer på grunn av arbeid blant kristne som har konvertert fra islam. De venter på utfallet av ankesakene.

Kristne, med sin tro på menneskers egenverdi og som har sin høyeste lojalitet til sin himmelske Fader, er en alvorlig trussel mot et autoritært regime.

Andre stater setter strenge grenser for misjon. Et godt eksempel er «Yarovaya-loven» som ble vedtatt i Russland i 2016. De sterke begrensningene på misjon kom, påfallende nok, i en pakke med lovparagrafer mot terror. Her er misjon definert som en aktivitet som bare kan utføres av personer med skriftlig fullmakt fra sin kirke eller en annen religiøs organisasjon. Den som blir tatt i å dele sin tro uten tillatelse, kan bli rettsforfulgt og bøtelagt.

«Misjonsaktivitet» er bare tillatt i kirker eller andre religiøse lokaler. Loven forbyr eksplisitt all misjonsaktivitet i private hjem. Alt som går ut over begrensningene, er straffbart. Mulighetene til å dele sin tro er blitt drastisk redusert. Loven brukes aktivt til å begrense protestantiske kristnes aktivitet, mens den russisk-ortodokse kirke ikke rammes. Denne kirken støtter aktivt Vladimir Putins politikk og er selv meget kritisk til religiøse minoriteter.

Verst har det for øvrig gått ut over Jehovas Vitner, som er forbudt – og et medlem ble i januar dømt til fem års fengsel for «ekstremisme».

Kristen omsorg truer
En enda mer subtil måte å begrense misjon på, er å forby aktiviteter som kan gi mulighet til å dele evangeliet, for eksempel diakoni. Slik fjernes menighetene fra det offentlige rom, og menneskers mulighet til å vise sin tro i praktisk gjerning tas bort. Dette er en effektiv måte å begrense spredningen av den kristne tro på, siden mange nye troende forteller at deres interesse for kristendommen ble skapt av den omsorg og kjærlighet de opplevde fra kristne.

Til tross for negative holdninger og sterke begrensninger som mange stater prøver å legge på misjon, fortsetter mange kristne å dele sin tro. Noen av dem betaler en veldig høy pris, men når de blir spurt, beklager de ikke sine valg. Utholdenheten til ofte usynlige og navnløse helter er hovedgrunnene til at kirkene i land med undertrykkende regimer, fortsetter å vokse.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 2-2019.