Hans farfar overlevde folkemord. Selv ble han angrepet med bombe

Hans eget folk er på 100 år blitt utsatt for tre massakrer og folkemord. Selv har Emanuel Youkhana fått en bombe kastet inn i hagen: – Vi har lært at vi hver gang må bygge opp igjen livene våre.  

Emanuel Youkhana (63) har drevet hjelpearbeid i Nord-Irak i 30 år. Siden 2014 har han vært direktør for hjelpeorganisasjonen CAPNI, med ett mål: Å hjelpe mennesker som overlevde IS, på beina igjen. 

– Jeg har lovet meg selv at jeg blir her til IS er borte. IS er ikke forsvunnet. Det kan være sovende terrorceller. IS er i alle fall ikke forsvunnet fra menneskers sinn. Derfor blir jeg, sier Youkhana til Magasinet Stefanus. 

Hans kone og fire barn bor i Tyskland, der familien fikk asyl i 1996 etter et potensielt dødelig angrep mot familiens hjem. 

Jeg har lovet meg selv at jeg blir her til IS er borte

Emanuel Youkhana

Tverrkirkelige CAPNI, som Stefanusalliansen støtter, har base i byen Duhok, den nest største byen i den selvstyrte kurdiske provinsen i Nord-Irak. De kurdiske styrkene holdt IS unna. Derfor kunne fordrevne og truede kristne, overlevende jesidier og flyktende muslimer søke tilflukt her da IS fra sommeren 2014 fikk herje fritt i de områdene den irakiske hæren skulle ha beskyttet. 

Kirker i ruiner 
Åtte år senere tar Youkhana oss med inn til storbyen Mosul. Her stakk den irakiske hæren av da et par hundre IS-krigere kom i juni 2014. Byen ble tømt for kristne som fikk valget mellom å bli muslimer, betale skatt og innordne seg under IS, flykte – eller bli drept. 

Vårt første mål er den sterkt medtatte syriske-ortodokse St Efrem-katedralen. I ett år etter at IS tok kontrollen, ble kirken brukt som moské. Deretter fikk IS-lojale entreprenører fra Mosul forsyne seg grovt av betong og metall, vinduer og dører. 

Nå er den ruinerte kirken nesten gjemt bak høye betongmurer, satt opp til beskyttelse av en politipost. Ingen slipper inn i kirken for å ta bilder. Iraks regjering har ingen planer om å restaurere verken denne eller andre ødelagte kirker. Den syrisk-ortdodokser biskop Nicodemus Daoud, den siste av de geistlige som forlot Mosul i juni 2014, er fortvilt over kirkens og de kristnes skjebne. Han er lovet hjelp fra en sveitsisk organisasjon til å restaurere den mindre Thomas-kirken, som likevel trolig aldri vil bli rom for en levende menighet igjen. 

«Smertefullt» 
Vårt neste mål er Jomfru Maria-kirken som hører til Emanuel Youkhanas eget kirkesamfunn, Assyrian Church of the East. På slutten av 80-tallet gjorde Youkhana selv et par ganger prestetjeneste i kirken som han mange ganger var i, særlig i begravelser.  

Denne kirken ble av IS brukt som lager for stjålet gods. Men da IS innså at de måtte gi opp Mosul, ble kirken solgt til lokale entreprenører som også her fikk forsyne seg grovt. Nå er de nedre delen av veggene revet. Store deler av taket er borte. Grønne søyler holder oppe et ødelagt skall. 

Jomfru Maria-kirkens nabo er en moské 100, på motsatt side av en åpen plass. Der pågår fredagsbønnen. Imamens preken lyder øredøvende over høyttalere. 

– IS okkuperte ikke Mosul. IS ble ønsket velkommen. Men ikke av alle muslimer – noen prøvde til og med å hjelpe sine kristne naboer, og mange muslimer flyktet. Men majoriteten tok imot IS. At lokale entreprenører gikk løs på kirkene, er et tragisk uttrykk for dette, sier Youkhana. 

IS okkuperte ikke Mosul. IS ble ønsket velkommen.

Emanuel Youkhana

Søppelplass
Før en mur ble bygget rundt kirken, fløt store mengder søppel helt inn til kirkeveggene. 

– Maria er respektert også i islam. Likevel er plassen foran kirken som er bygget til hennes minne, blitt gjort til søppelplass. Det finnes ikke ord, sier Youkhana og legger til:. 

– I et gudshus skal folk kunne legge av seg sine byrder, være trygge og søke støtte fra himmelens Gud. Her ser vi ødelagte kirker som må voktes av politi og betongmurer, gjort om til steder for frykt. 

Kristne kommer ikke tilbake til Mosul. (…) Familier vil ikke våge å la sine barn vokse opp i slike omgivelser. 

Emanuel Youkhana 

Rykket løs fra røtter 
Mosul er i praksis tømt for kristne. Noen titalls familier har vendt tilbake, enten på grunn av arbeid, eller for å ta vare på eiendommer til slektninger. Én kirke er satt i stand, en kaldeisk katolsk kirke. Den brukes til markerings-gudstjenester og fylles da med folk som busses inn, som da pave Frans besøkte byen i mars 2021. 

– Kristne kommer ikke tilbake til Mosul. Vi får ikke på nytt noe levende kirkeliv med gudstjenester, dåp, begravelser og brylluper. Familier vil ikke våge å la sine barn vokse opp her. Det handler om sikkerhet, men også om omgivelsenes press: Her er hijab i praksis påbudt. Mosul var lenge det sterkeste senteret for kristendom i Irak. Her har vi tapt alt, ikke bare bygninger, men nær 2000 års historie. Folk ble brutalt rykket løs fra dype røtter. 

Men presset mot de kristne i Mosul startet ikke med IS, påpeker Youkhana. Under Saddam Hussein var kristne annenrangs borgere, men «ikke på denne måten». Da USA fjernet Saddam under invasjonen i 2003, tok bevæpnede grupper lov og makt i egne voldelige hender. Det ble etter hvert borgerkrig mellom sunni- og sjia-muslimske militser. 

– Alle ikke-muslimer ble satt under hardt press, både kristne, jesidier og andre. Kriminelle grupper kidnappet kristne for løsepenger. Det var angrep på kirker. Det kom i bølger. Kristne ble presset ut av Mosul, Bagdad og Basra, påpeker Youkhana. 

Men i Mosul var det fortsatt 30-40 000 kristne og levende kirkeliv før IS kom i 2014. 
– Vi vet at kirker betalte fundamentalistiske grupper penger under bordet for at de ikke skulle angripe dem, sier Youkhana. 

Vi vet at kirker betalte fundamentalistiske grupper penger under bordet for at de ikke skulle angripe dem.

Emanuel Youkhana

 

Han sier også at imamer under fredagsbønner før IS kom til Mosul, oppfordret muslimer til ikke å kjøpe noe fra kristne. 

– Disse imamene sa at de kristne snart ville forsvinne, og da ville deres eiendeler være gratis eller svært billig. 

Tapt landsby 
På veien tilbake fra Mosul kjører vi gjennom Telkaif, også det en gang en viktig kristen landsby som i økende grad ble arabisert under Saddam. Etter den amerikansk-ledede invasjonen fikk pengestøtte fra Den arabiske golf islamiseringen til å eskalere. 

–  Det var ikke amerikanernes intensjon, men invasjonens effekt. Da IS kom i 2014, ble IS også her ønsket velkommen.  

Kirkebygget til Assyrian Church of the East er stengt. Den kaldeisk-katolske kirken er restaurert, en prest betjener noen få familier.  

– Men Telkaif er tapt. Kristne opplever at de ikke hører hjemme i slike islamiserte omgivelser. 

Bestefar overlevde folkemord 
Youkhana vet hva forfølgelse handler om. Hans egen bestefar overlevde folkemordet mot armenerne og andre kristne minoriteter i Tyrkia i 1915. Youkhana omtaler sitt folk som assyrere, mens andre bruker andre navn på folket som ble forsøkt utslettet sammen med armenerne. 

Bestefaren og de andre som ikke ble drept, ble drevet ut av hjemmene sørøst iTyrkia. Flukten gikk gjennom Iran til Irak, først til en gigantisk flyktningleir nordøst for hovedstaden Bagdad. Deretter ble Youkhanas bestefar og mange andre plassert i en ny leir lengre nord. På veien til Duhok, der Youkhana bor og arbeider, passerer vi Mandan, stedet der neste flyktningleir lå. 

 
På 100 år var tre generasjoner (…) rammet av fysisk folkemord, kulturelt folkemord og massakrer. 

Emanuel Youkhana 

 

Massakre og ny flukt 
I august 1933 ble kanskje så mange som 6000 av dem som hadde overlevd og flyktet fra Tyrkia 18 år tidligere, drept i en massakre i byen Semele, halvannen mil vest for Duhok. Youkhanas bestefar bodde da i en annen landsby og unnslapp. Overlevende måtte desperat flykte på nytt, nå til et område nord i Syria.  

I 2015, nøyaktig 100 år etter folkemordet i Tyrkia, kom IS-terroristene til de vel 30 syriske landsbyene som huset etterkommerne etter overlevende fra massakren i 1933. Folk ble drevet på ny flukt, mens landsbyer ble vandalisert og kirker ble ødelagt. Flere hundre ble kidnappet og løslatt etter betaling av løsepenger. 

– På 100 år var tre generasjoner rammet av fysisk folkemord, kulturelt folkemord og massakrer, sier Youkhana. 

Granat kastet inn i hagen 
Vi kjører gjennom Semele som i dag huser stilfulle American University of Kurdistan. Siden bestefaren unnslapp, har Emanuel Youkhana vokst opp og bodd i Duhok. Det kurdiske selvstyret i provinsen ble skrevet inn i Iraks grunnlov i 2005. Men kampen frem dit var lang og brutal. 

Etter Iraks nederlag i Golfkrigen i 1991, oppfordret amerikanerne kurderne nord i Irak, som tidligere hadde vært utsatt for Saddam Husseins kjemiske våpen, til opprør. Det utløste brutale angrep fra Saddams hær. Landsbyer og kirker ble ødelagt. Folk ble jaget opp i fjellene. Da Vesten innførte flyforbudssone, kunne folk vende ned fra fjellene. 

Youkhana var en av få som kunne engelsk. Da internasjonale media kom for å rapportere om tragedien, brukte mange Youkhana som kilde. 

– Jeg var overvåket av Saddams spioner. Det skjedde en rekke drap. I 1994 ble en granat kastet inn i hagen foran huset vårt. Hele familien og mine foreldre var hjemme. Heldigvis ble vi ikke skadet, men en nabo fikk skader, heldigvis lettere. Granaten var en klar beskjed, sier Youkhana. 

Det potensielt dødelige angrepet førte til at familien søkte politisk asyl i Tyskland etter at Emanuel Youkhana selv ble behandlet for kreft der. I 1996 fikk familien asyl. 

– Vi hadde ingen intensjon om å forlate Irak, men vi hadde ikke noe valg. 

I 1994 ble en granat kastet inn i hagen foran huset vårt. Hele familien og mine foreldre var hjemme.

Emanuel Youkhana

Dro ulovlig hjem for å hjelpe 
Mens hans kone, sønn og tre døtre fikk sikkerhet, brukte Emanuel Youkhana selv tredjeparten av tiden til hjelpearbeid i Nord-Irak. Men siden han hadde fått asyl, hadde han ikke lov å dra tilbake til landet han hadde flyktet fra. Illegalt tok presten seg derfor en rekke ganger inn til Nord-Irak gjennom både Tyrkia, Syria og Iran. Han fikk avtaler om passersedler for å slippe å få stempel i passet. Den gangen han likevel fikk et stempel, måtte han late som om passet var ødelagt, slik at han kunne få et nytt. 

Etter at familien fikk tyske statsborgerskap, har Youkhana fritt kunnet reise. Da IS tok kontrollen over Mosul i juni 2014, hadde Youkhana akkurat avsluttet fire års prestetjeneste i Libanon. Få dager etter at de bestialske IS-krigerne i starten av august i 2014 feide over Ninivesletta øst for Mosul, tømte byer og landsbyer for kristne og utsatte jesidiene for folkemord, dro Youkhana tilbake. Den 13. august kom han hjem for å hjelpe dem som overlevde IS. 

Youkhana, som i sin kirke har den høyeste rangen av prestene som kan gifte seg, er hjemme hos familien i Tyskland en måned i året, rundt påske og jul, og dessuten i forbindelse med reiser: Han er en etterspurt innleder på internasjonale møter. 

«Kom hverandre nærmere» 
Youkhana er tydelig på at kristne i Vesten kan inspireres av Iraks kristne: 

– Kristne i Irak kom hverandre nærmere etter IS. Vi kom også nærmere Jesus som selv var forfulgt. Kristne samfunn på Ninivesletta plasserer nå høyere og flere synlige kors på fjell- og bakketopper og ved innkjøringer til byer og landsbyer. Korsene viser tro, identitet og vilje til å si at «vi er her, dere kan ikke overvinne oss». Den ikke-forfulgte kirken i Vesten kan lære av oss hva det vil si å være en forfulgt kirke.  

Kristne i Irak kom hverandre nærmere etter IS. Vi kom også nærmere Jesus som selv var forfulgt.

Emanuel Youkhana

Kristne som har vendt hjem til sine byer på Ninivesletta, vet likevel at det det som skjedde under IS, kan skje igjen. I underkant av 5000 kristne, under halvparten av dem som bodde der før 2014, har våget seg hjem til Qaraqosh, tre mil sørøst for Mosul. Paven besøkte også denne byen. 

Youkhana minner om at det gjennom hele kirkens historie har vært forfølgelse, i ulike grader til ulike tider og på ulike steder. 

– I vår liturgi er forfølgelsen nær oss. Vi har ofte spurt oss om ikke beskrivelser av forfølgelse er overdrivelser. Etter IS kan vi forstå at det virkelig har vært ille i tidligere perioder. Den vestlige kirken vil ha godt av å komme nærmere vår kirkes liturgi og historie. Dere vil se at de såkorn som for 2000 år siden ble plantet i øst av Jesu disipler, fortsatt bærer frukt. 

«Skaper håp, bygger broer» 
– Hvordan ser håpet ut? 

– Vi ser håp når vi får et barn til å smile, når vi med vår mobile helseklinikk kan gi hjelp til mennesker i avsidesliggende områder eller når vi skaper arbeidsplasser som gir familier noe å leve av. Håpet er ikke en vakker preken, håpet er materielt, sier Youkhana og legger til: 

– Valget vårt som kristne er enten å gi opp, eller å skape håp gjennom handling. I Irak prøver mange å bygge murer. Selv om det er meget vanskelig, prøver vi å bygge broer. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 6-2022