Godhet der ord kan være farlige

Amy Carmichael, en protestantisk misjonær som viet sitt liv til å hjelpe sårbare barn i India, sa: «Man kan gi uten å elske, men man kan ikke elske uten å gi.»

Troen på Gud som elsker betingelsesløst, er en viktig motivasjon for å vise kjærlighet til andre. Mange av våre medkristne forstår at teoretisk kunnskap om Gud ikke har noen makt. Budskapet om Guds kjærlighet og omsorg gir bare mening hvis det kan oppleves i hverdagen.

Helt fra den første kirke har det vært en viktig del av kristentroen å vise omsorg til mennesker som resten av samfunnet har ignorert. Den første kirkehistorien har mange eksempler på at kristne tok vare på foreldreløse, enker, slaver og andre som var blitt marginalisert.

Farløse
Vi finner samme holdning blant en rekke av våre partnere. Aung Thet Nyunt i Myanmar har tjent Gud siden han var 16. Som evangelist har han balansert mellom iveren etter å dele troen og å forholde seg til strenge og rigid tolkede lover, i perioder med risiko for fengsling. Hans far startet Christian Faith Ministry for å hjelpe pastorer med vanskelige liv, for å hjelpe barn og unge til studier og gi fattige familier arbeid som kunne gi inntekt.

Da den katastrofale syklonen Nargis rammet Myanmar i 2008 og etterlot seg 138 000 døde, gikk Aung Thet Nyint aktivt inn med nødhjelp. Det åpnet dører. Hans tjeneste for Gud handler om både å være evangelist og å hjelpe. Blant annet har han startet et barnehjem som gir fattige barn et verdig liv.

Mamma Maryams bygging av husmenigheter i Irak, kan du lese om på de to neste sidene av Magasinet Stefanus. Hun ble knust av å se hundrevis av farløse sjiamuslimske barn gå gatelangs i Bagdad. Siden mødrene ofte ikke hadde inntekt, gikk barna på leting etter noe å spise. For Mamma Maryam var det umulig å tro på en kjærlig Gud, uten samtidig å forsøke å gjøre livet bedre for barna. I dag har hun ansvar for matpakker til 500 familier.

 

Å bli sett, verdsatt og behandlet med respekt gjør at mennesker gjenoppdager sin verdighet.

Foraktede
Resurrection Church Beirut (Oppstandelseskirken i Beirut) bestemte seg for å gi hjelp da syriske flyktninger i hopetall kom til Libanon etter utbruddet av borgerkrigen i Syria i 2011. Flyktningene – som i dag utgjør halvannen million – ble ikke ønsket velkommen av stat eller folk. Mange i Libanon har fortsatt smertefulle minner fra den syriske okkupasjonen av landet.

Noen møter flyktningene med forakt og klandrer flyktningene for de sosiale og økonomiske problemene i Libanon. Mange politiske stemmer ber flyktningene dra hjem. En rekke kirker ser at deres oppgave blir enda viktigere, siden mange andre aktører begrenses i muligheten til å hjelpe fordi staten vil hindre at flyktningene blir værende.

Nå finnes det kirker i Libanon som avgjort ikke stiller opp. Men Resurrection Church var tidlig ute. Kirken gir matpakker og melke- og bleiepakker til familier med små barn, samt varmeovner, tepper og madrasser som hjelper familiene til å overleve vinteren. Hjelpen gis uavhengig av flyktningenes religiøse bakgrunn.

Verdifulle
Et av spørsmålene våre libanesiske venner har hørt oftest fra flyktningene, er: «Hvorfor hjelper dere oss? Ingen andre synes å bry seg.» Svaret ligger i den kristne overbevisningen om at alle mennesker er skapt i Guds bilde og derfor har egenverdi uavhengig av alder, kjønn, religion, kultur eller sosial status.

For folk som er vant til å bli marginalisert på grunn av lav inntekt og mangel på utdanning, eller fordi de tilhører en etnisk minoritet, er dette overraskende. Å bli sett, verdsatt og behandlet med respekt gjør at mennesker gjenoppdager sin verdighet.

Kristne som selv er en minoritet, vet også at deres naboer observerer dem, og at det mektigste vitnesbyrdet om deres tro er hvordan de behandler mennesker.

Truede
I Libanon er det, i motsetning til andre arabiske land, stor frihet også til å dele sin tro. I land der evangelisering er forbudt, er gode gjerninger ofte eneste måte kristne kan formidle evangeliet på. I mange tilfeller hjelper gode gjerninger dem til å få aksept i lokalsamfunnet – som setter pris på den positive virkningen av kristent nærvær. Noen ganger kan dette gi kristne beskyttelse mot angrep.

En sentralasiatisk misjonær som jobbet i Afghanistan, fikk i 2017 sammen med sin familie et opphold på Josefs Hus – som Stefanusalliansen støtter et sted i Sentral-Asia. Dit kommer mennesker som opplever forfølgelse, for å få en periode med ro og omsorg. Familien er fra muslimsk bakgrunn. Paret ble kristne i ungdomstiden og deler sin tro med muslimer. Ekstremister har lenge truet dem på livet. Misjonæren fortalte meg at et av de mest verdifulle rådene han noen gang fikk, kom fra hans pastor: «Gjør bare gode gjerninger. Hvis en mobb samler seg for å angripe deg, gå ut til dem og spør: ‘For hvilken av disse gode gjerninger er du kommet for å straffe meg?‘»

For våre partnere er diakonalt arbeid derfor en viktig del av det kristne oppdraget. På steder der muligheten til å dele sin tro er begrenset, er det ofte det mektigste vitnesbyrdet om troen.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 3-2019