Frikjent for blasfemi – lever i frykt for ekstremister

Lahore, Pakistan: – Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for hvordan det skal gå med barna mine, sier Younas.

Pakistan ble i 1947 skilt ut fra India for å være et fristed for landets muslimer som opplevde forfølgelse og diskriminering av hindumajoriteten. Religiøse minoriteter gledet seg over opprettelsen av Pakistan. Landets grunnlegger, Mohammed Ali Jinnah, så for seg et land basert på trosfrihet og religiøs toleranse: «Dere er fri. Dere er fri til å gå til deres templer. Dere er fri til å gå til deres moskeer eller til alle andre steder for tilbedelse i staten Pakistan.»

I februar besøkte jeg et Pakistan der jeg kunne se at virkeligheten er en helt annen. Pakistanerne gikk riktignok til sine religiøse bygg, men ikke uten fare. Fredagsbønn og søndagsgudstjeneste ble feiret med skarpskyttere på moské- og kirketakene. Den religiøse toleransen Jinnah la ned i Pakistans grunnmur, er for lengst byttet ut med intoleranse og ekstremisme. Pakistan er i dag et av verdens verste land å være annerledes troende i.

Islamisering

Pakistan har siden starten hatt islam som statsreligion. Men det var først da general Zia-ul-Haq tok makten på 80-tallet at islamiseringen skjøt fart. Forfølgelsen kommer fra to hold, fra samfunnet – via ekstreme grupper, naboer, familie osv., og fra staten – via restriksjoner, diskriminerende lovverk og urettferdig behandling av offentlige institusjoner og rettsvesen. Kombinasjonen av disse kreftene er giftig for landets minoriteter. Det kommer tydelig frem i blasfemilovverket og misbruken av det.

Det var britene som opprinnelig innførte religionslovene da Pakistan og India fremdeles var samlet under britisk kolonimakt. Det asiatiske subkontinentet hadde et religiøst, etnisk og språklig mangfold, og religionslovene hadde til hensikt å dempe spenningen mellom gruppene. General Zia-ul-Haq endret lovverket fra å være beskyttelse av individer og religiøse grupper, til å bli et våpen for forfølgelse.

Kriminaliserer

Blasfemilovene kriminaliserer det å ytre noe negativt, kritisk eller humoristisk om profeten Muhammed og om Koranen. Inntil 2015 hadde vi blasfemilovgivning i Norge også. Loven ble sist brukt i 1912 og var følgelig en sovende paragraf. Pakistans blasfemilover er høyst våkne og med straff på livstid i fengsel for å fornærme Koranen og dødsdom for å fornærme profeten Mohammed.

Blasfemilovene brukes som et billig våpen til å angripe og diskriminere religiøse minoriteter, særlig kristne og ahmadiyyaer, men også hinduer og muslimer med avvikende meninger. Så godt som alle blasfemianklager er falske. Å anklage noen for blasfemi er lettvint og effektivt – politiet krever ikke bevis for å registrere anklagene, og det finnes ingen represalier overfor dem som kommer med falske anklager. De som beskyldes for blasfemi, er fritt vilt. Den mektigste parten vinner. Politi og rettsvesen gir ofte de blasfemianklagede urettferdig behandling i frykt for represalier fra ekstremistgrupper eller på grunn av egne fordommer. I noen tilfeller er blasfemianklagede blitt drept av politi og/eller fengselsvakter.

Drept

Guvernøren i Punjab, Salman Tasser, ble i 2011 drept av sin egen livvakt fr politiet, Mumtaz Qadri, for å ha kritisert blasfemilovene. Etter mordet ble Qadri hyllet som en helt av store folkemasser. Staten dømte ham til døden. Da straffen ble effektuert i 2016, tok 100.000 pakistanere til gatene for å hylle drapsmannens forsvar for blasfemilovene.

Selv utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo samlet det seg over hundre norske muslimer i protest mot straffen. I dag er det opprettet et minnesmerke ved Qadris grav rett utenfor Islamabad. Like ved graven står et skilt med oppfordring om å donere små gaver eller pengesummer i bytte mot en «evig plass i himmelen». Familien hans mottar store donasjoner, og Qadris kultstatus har befestet seg i det islamistiske miljøet.

Ikke henrettet

Ingen er offisielt blitt henrettet av staten for blasfemi. Ettersom sakene klatrer i rettssystemet, frikjennes tiltalte som regel på grunn av bevismangel. Men flere titalls blasfemianklagede er likevel blitt myrdet av ekstremister før eller under rettsaken. Rettergangen trekker ut i årevis, og det er ikke uvanlig at uskyldige sitter 7-10 år i fengsel før de frikjennes. De kan som regel ikke returnere til lokalsamfunnet etter frikjennelse, på grunn av faren for vold og hatkriminalitet fra ekstreme elementer. De må bosette seg på et nytt sted og skjule sin historie. De får ingen erstatning eller beskyttelse av staten.

Bor i skjul

Verdens mest kjente blasfemioffer er Asia Bibi, fembarnsmoren som har sittet fengslet siden 2009. Det finnes mange som henne som verden ikke kjenner til.

Vi traff en av dem – Younas, en mann som satt syv år i fengsel, før han endelig ble frikjent i Høyesterett i april 2013. Han bor nå i skjul i en annen by enn der han opprinnelig kom fra.

– Jeg er erklært uskyldig av retten, men jeg er ikke fri fra anklagene fra samfunnet, sier han. Younas holder sin identitet skjult, og da vi besøkte han hjemme, måtte vi holde lav profil for å ikke tiltrekke uønsket oppmerksomhet.

Det startet med at noen kollegaer anklaget ham for å ha fornærmet profeten Muhammed. Younas tror han ble anklaget fordi han var kristen og likte å snakke om sin tro. I fengselet ble han utsatt for grov tortur. Younas ble servert mat med knuste glasskår som skrapte ham opp innvendig, og to ganger ble han forsøkt forgiftet.

Younas er fremdeles sterkt preget, både fysisk og psykisk, av tiden i fengselet.

– Det er Gud som skal ha æren for at jeg er blitt løslatt og for at jeg ikke er blitt skremt vekk fra troen, sier Younas. Til minne om dette bærer han et stort sølvkors rundt halsen. 

Kilder til hele teksten: AGHS Legal Aid Cell, USCIRF, Dawn, Human Friends Organization, CIA World Factbook