Erling Rimehaug: Frihet er krevende

«Dette kommer til å forandre livet ditt», sa Johannes Østtveit da jeg i 1990 ringte ham og fortalte at jeg skulle reise til Baltikum.

Jeg hadde kjent Johannes Østtveit siden jeg gikk på gymnaset i Bø i Telemark, der han holdt åpent hus for oss unge, og lånte oss bilen for å kjøre til møter i Kristelig Folkeparti. Jeg var vel kjent med hans engasjement i Norsk Misjon bak Jernteppet, men hadde ikke latt meg verve. Jeg sympatiserte nok med de kristne i øst, men var som god 68-er skeptisk til det jeg oppfattet som organisasjonens politiske høyrepreg.

Da jeg satte kursen mot Baltikum, var Muren i Berlin revet. Men Jernteppet eksisterte fortsatt. Det fikk jeg merke da Aeroflotflyet landet i Riga, hovedstaden i Latvia – det tok en drøy time å bli kontrollert av sovjetiske soldater. De baltiske land hadde denne våren erklært seg selvstendige, men de hadde ikke fått forlate Sovjetunionen. Og akkurat da jeg kom, tidlig på vinteren 1991, var kampen i sin mest dramatiske fase.

Stridsvogner

I Vilnius i Litauen hadde sovjetiske styrker akkurat drept flere sivile i kamper om fjernsynstårnet, og bygningene til presse og kringkasting var okkupert. Jeg skulle undervise i journalistikk, og det skjedde i provisoriske lokaler der «illegale» aviser og fjernsyn ble produsert. Badstua var omgjort til fjernsynsstudio.

Jeg våknet en natt av bråk utenfor hotellet. En lang kolonne av sovjetiske stridsvogner rullet forbi. Jeg ble skikkelig skremt. Dagen etter merket jeg frykten hos tolken min. Hun hadde vært med da fjernsynstårnet ble stormet, og var fortsatt i sjokk.

Da jeg kom til Riga, var det kulehull i veggen ved hotellrommet mitt. Det var spor fra sovjetiske spesialstyrker som hadde stormet parken utenfor og drept flere aktivister uka før. På barrikadene i sentrum brant det bål om nettene, der folk satt og sang firstemt mens de ventet på sovjetiske stridsvogner. Inne i domkirken lå folk i benkene og hvilte og varmet seg mens organisten spilte Bach på det fantastiske orgelet.

I iskald kirke
I løpet av de tre årene jeg var engasjert som journalistlærer i Vilnius, Riga og Tallinn møtte jeg også mange av de lokale kristne, takket være kontaktene Johannes Østtveit hadde gitt meg.

I Riga møtte jeg Janis Vanags (som senere ble erkebiskop i Latvia). Da var 30-åringen lærer ved det teologiske fakultetet. Inntil 1990 hadde det vært en halvveis illegal institusjon, og han viste meg de maskinskrevne heftene de hadde brukt som lærebøker. Han tok meg med til Saldus, der han var pastor for den lutherske menigheten. Unge satt i ring på golvet i den mørke og iskalde kirken rundt kors av telys og sang Taizè-sanger. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.

Ærefrykt
Den første søndagen jeg var i Estland, ønsket jeg å besøke en menighet. Jeg ble kjørt til baptistmenigheten i den vesle byen Viljandi. Vi ankom akkurat da gudstjenesten skulle begynne. «You preach today», sa pastoren.

Da jeg så ut over forsamlingen i det tettpakkede bedehuslignende lokalet, følte jeg først og fremst ærefrykt. Her sto jeg ansikt til ansikt med mennesker som hadde holdt fast ved troen og menigheten gjennom motstand og forfølgelse.

Etterpå ble jeg også bedt om å undervise på søndagsskolen, der det gikk over 300 barn. Menigheten var overveldet over oppslutningen, som eksploderte da det ble tillatt å drive barnearbeid.
Hemmelig søndagsskole

Under kommunismen hadde det ikke vært tillatt å drive kristent arbeid rettet mot barn og unge. I baptistmenigheten Nömme i Tallinn ble jeg kjent med en dame som hadde drevet hemmelig søndagsskole. Som ung jente kjente hun kall til å forkynne for barna. «Bare gjør det, men jeg vil ikke vite noe om det», svarte pastoren – som måtte rapportere til KGB om virksomheten. Samlingene i søndagsskolen ble kamuflert som bursdagsselskaper og skogturer. Menigheten hadde i 1991 mange unge familier – det var frukten av barnearbeidet gjennom de mørke årene.

Mange kirker ble levert tilbake til menighetene da kommunismen falt. I Mariampole sør i Litauen fikk jeg være med på gjenåpningen av kirken, som kommunistene hadde brukt som lager. Jeg hadde i oppdrag å knytte kontakt til Nordberg menighet i Oslo, og ble mottatt av menighetsrådet med den klassiske litauiske tårnkaken – og rause mengder konjakk.

I Gulag
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var å møte de som hadde drevet kristent arbeid med stor frimodighet i de årene da det kostet.

Endel Rang hadde i likhet med mange unge estlendere i 1941 tatt opp kampen mot de sovjetiske okkupantene ved å slutte seg til de tyske styrkene. Han ble såret ved Stalingrad, og sendt til sykehus i Berlin. I 1945 gikk han til fots hjem til Estland, der han øyeblikkelig ble arrestert og sendt til Sibir. Han tilbrakte ti år i gruvene ved Magadan, en av de verste leirene i Gulag. Det var der han ble kristen og begynte å forkynne for medfangene.

Etter at han slapp ut, brukte Endel Rang nettverket av gamle fanger til å reise rundt i Sovjetunionen som predikant. Nå var han prest i Metodistmenigheten i Tapa i Estland, der det hadde vært en sovjetisk flybase. Fortsatt bodde mange russere der, de fleste ganske forkomne. Endel fikk installert anlegg for å tolke til russisk. Ikke mange estiske menigheter var åpne for russere, men hans menighet var det.

Forandret livet
Mitt engasjement som journalistlærer i Baltikum tok slutt i 1993. Men Østtveit fikk rett – det forandret livet mitt. En ting er at jeg ble engasjert som bidragsyter og appellvenn i det som nå er Stefanusalliansen. Viktigere er det at jeg fortsatte å holde kontakten, særlig til Estland, som jeg har besøkt jevnlig siden, og der jeg fortsatt har mange venner.

Landet er ikke til å kjenne igjen. Estland har hatt en fantastisk økonomisk utvikling. Men samfunnet er blitt hardere. Noen er blitt veldig rike, middelklassen jobber beinhardt for sin nye levestandard, mens de som faller utenfor, mangler det sikkerhetsnettet de hadde under kommunismen.

De store skarene som strømmet til menighetene da det ble tillatt å være kristen, er for en stor del forsvunnet. En del opprettholder nok sitt medlemskap, men de bidrar lite til menighetens virksomhet. Hverdagen krever for mye. Menighetene strever økonomisk, og prestelønningene er knapt mulig å leve på, langt mindre underholde en familie. Det er et paradoks at det var lettere å drive menighet under trykket av kommunismen enn i den kapitalistiske friheten.

Mirakel
Men mye fint skjer. Jeg har fått følge og hjelpe til med blomstrende ungdomsarbeid, der ikke minst Ten Sing slo an. Noen menigheter driver et imponerende sosialt arbeid, som også når ut til den russiske befolkningen. I Tallinn skjer i disse dager det mirakel at det reiser seg en ny moderne luthersk kirke i en drabantby – med offentlig støtte i et land uten statskirke.

Det er ikke de ytre kårene som avgjør kristendommens skjebne. Det har møtet med de som levde bak Jernteppet lært meg.

Johannes Østtveit (1927-2013)

• Stortingsrepresentant for KrF 1965-1973.

• Mangeårig misjonssekretær og styremedlem i Misjon bak Jernteppet/Norsk Misjon i Øst.

• Skrev boken «Kirkeklokker i natten. Vennskap gjennom Jernteppet». (Lunde forlag 1998)