Fra en kirkebenk på Romerike til krigens Irak

I år er det 70 år siden FN vedtok Menneskerettighetserklæringen der paragraf 18 garanterer retten til å ha en tro, skifte tro og leve ut en tro. Men her på fredelige Romerike er det lett å tro at en slik paragraf slår inn en åpen dør. Det er det virkelig ikke.

Like etter påske fikk jeg besøke Irak. Vi kjørte fra Tyrkia inn i den selvstyrte kurdiske regionen nord i landet. Der fikk vi møte kristne og andre som i 2014 flyktet fra IS sine morderiske herjinger. Det kurdiske området klarte IS-krigerne aldri å innta. Derfor ble det trygt å være flyktning der, enten en var kristen eller fra den jesidiske minoriteten: IS kjeppjaget de kristne og truet dem på livet.

Jesidiene, som anses av IS som kjettere, ble forsøkt drept for fote.

Snart tømt for kristne
Av 1,3 millioner kristne i Irak på 1990-tallet er bare en kvart million tilbake, kanskje færre. I et kloster med utsikt til den store byen Mosul, møtte vi en syrisk-ortodoks munk – Yusuf. Han var forberedt på å bli drept dersom IS-krigerne hadde klart å passere de kurdiske stillingene like nedenfor klosteret i de dramatiske dagene i 2014. Det klarte IS heldigvis ikke. Men munken Yusuf vet ikke hvor lenge det er kristne igjen i Irak. Han og mange føler seg sviktet av Vesten, en glemsel som startet lenge før IS. Dette området på Ninive-sletten, som vi leser om flere steder i Bibelen og som tilhører ‘kirkens vugge’, kan snart være tømt for kristne.

Orket ikke mer

I Libanon i Beirut fikk jeg i sommer møte flyktninger fra krigene i Syria og Irak. De har sett redsler vi knapt kan fatte siden borgerkrigen i Syria starter i 2011 og IS senere opprettet sitt kalifat i Syria og Irak. Barn har sett mennesker bli kastet ut fra toppen av høyblokker. Familier på flukt sliter med å klare seg. Libanon som fortsatt har leire av palestinske flyktninger fra 1948, vil at flyktningene skal dra tilbake der de kom fra. Men jeg så mer i Beirut – mennesker som har gått fra islam til kristen tro. De orket ikke mer av IS-vold. I en baptistkirke i Beirut møtte de kristne som brydde seg. Blant syriske flyktninger i Beirut er det så mange kristen-troende med muslimsk bakgrunn at det overrasker eksperter.

Presset ut
I Tyrkia møtte jeg etter sommeren kristne som hadde ledet arbeid for muslimer som var blitt Jesus-troende. Det er farlig å forlate sin muslimske tro, og farlig å drive arbeid for dem. Etter å ha blitt dømt til ett års fengsel og truet med 60 piskeslag, opplevde seg presset ut. De forlot Iran. Men inne i Iran har 12 kristne i utsikt å sone straffer på minst ti år i fengsel. Fire av dem ble hentet av politiet for å starte soningen den uken Per Sandberg var på feri

Brutalt diktatur
I Sør-Korea fikk jeg i vår møte folk som hjelper kristne i Nord-Korea, det brutale diktaturet til Kim-dynastiet. Når politikerne diskuterer atomvåpen, må vi løfte frem kampen mot undertrykkelsen. I Nord-Koreas fangeleirer drepes kristne, som anses som farlige fiender av regimet. Det er lett å tenke at vi ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Men det er mulig å engasjere seg, enten ved å appellere for fanger eller støtte noen økonomisk.

Kirken må gi de forfulgte en stemme
Jeg vil spesielt utfordre menighetene på Romerike. Både Den norske kirkes menigheter og frimenighetene kan løfte frem historiene og gi dem som må kjempe for sin tro, en hjelpende hånd. Hver høst har menigheter verden over ‘Søndag for de forfulgte’ der det gis informasjon om trosfrihetens kår og en gave til prosjekter som kan hjelpe. Herved utfordres prester, pastorer og menighetsråd. Stemmene fra Irak, Iran og Nord-Korea fortjener å bli hørt her på Romerike. Ta gjerne kontakt for å få vite mer.

FØRST PUBLISERT I ROMERIKES BLAD 23.8.2018