Tortur og trafikkulykker skulle knekke kirken. Diktator mislyktes

Familien flyktet for livet da diktaturet brukte tortur og arrangerte trafikkulykker for å knekke en voksende kirke. 24 år senere deler Shohrat Piriyev fortsatt evangeliet med sitt eget folk. 

Oktober 2001: Tre kristne ledere som hadde vært torturert og forsøkt drept i Turkmenistan, lander på Gardermoen sammen med sine familier. Seks voksne og fem barn geleides rett til et fly til Ålesund. I Fosnavåg står tre leiligheter klare. Den dramatiske flukten har endt i frihet.  

– Det ville ikke skjedd uten innsatsen til John Victor Selle. Han stilte opp da vi virkelig trengte hjelp, sier Shohrat Piriyev. Selle var generalsekretær i Norsk Misjon i Øst (NMØ), dagens Stefanusalliansen. 

Dette er første gangen Shohrat Piriyevs historie fortelles. 

Lette etter mening, møtte Jesus 
Shohrat og de to andre kristne lederne som hadde flyktet, var blant de aller første som kom til tro i Turkmenistan etter at landet ble selvstendig i 1991, året da Sovjetunionen brøt sammen – og misjon nådde også Turkmenistan. 
 
Shohrats trosreise startet i 1985. 12-åringen ble fortvilet da moren mistet synet og onkelen døde.  

– Mor hadde lært meg litt om islam. Men jeg fant ikke mening i religion og ble ateist i hodet, selv om jeg fortsatt tilhørte islam, sier Shohrat.  

Han giftet seg i 1992, før han fylte 19. Paret bosatte seg i konas landsby. Hennes bror, Batyr Nursen, og Shohrat ble venner.  

– En dag fortalte Batyr at en familievenn var blitt kristen mens han studerte i Moskva. Nå var Batyr også blitt kristen. Jeg ble sjokkert og sint og sa at «den kristne guden er en russisk gud». Vi snakket ikke sammen på tre måneder. 

Jesus-film
I 1994 kom en Jesus-film, laget av Campus Crusade for Christ over Lukasevangeliet, til Turkmenistan. 

– I filmen snakket Jesus mitt språk. Gud var altså Gud for turkmenere også, sier Shohrat. 

– Jeg fikk svar på spørsmålene om mening i livet. Jeg ble fylt av en fred og en glede jeg aldri hadde kjent. Kona tok imot Jesus. Jeg sprang hjem til min egen landsby. Mor på 76 tok imot, det gjorde også naboer, venner og søsken. Jeg kunne ikke slutte å snakke om Jesus. Hans frelsesverk var det aller største mirakelet. 

Jeg ble fylt av en fred og en glede jeg aldri hadde kjent 

Shohrat Piriyev 

Lovende jurist, Guds kall 
Shohrat hadde drømt om å bli advokat, men ikke fått studieplass. Han tilhørte den laveste av landets klaner. 

– Nå ba jeg til Jesus. Underet skjedde. Jeg fikk plass på det beste universitetet, i hovedstaden Asjkhabad, for å studere internasjonal rett.  

I fire år studerte han sammen med elitens sønner. Shohrat delte evangeliet også med dem. Han etablerte et turkmensk fellesskap i den russiske kirken. Da han tidlig i 1998 fikk arbeid i et departement, var framtiden sikret. 

– Men Gud spurte: «Hvem skal lede kirken min? Hvem skal jeg sende?» Jeg fikk ikke fred og svarte: «Send meg!» 

Shohrat sa opp jobben før ett år var gått, selv om sjefen gjorde alt han kunne for å få ham til å bli. 

– På ett år ble 50-60 døpt. Vi spredte Jesus-filmen og spilte inn lydkassetter for dem som ikke hadde videospiller. Jeg evangeliserte helt åpent. Som jurist visste jeg hvilke rettigheter vi hadde. Grunnloven sikret full frihet. Jeg trodde vi bygde et demokrati som beskyttet vår rett til å tro og dele troen. Men jeg tok feil. 

KGB grep inn 
Det hemmelige politiet, som i Sovjet-tiden het KGB, opererte nemlig som før. «Dette handlet ikke om at islam ville skaffe seg politisk makt. Det var kommunister og gammel-kommunister som førte kontrollapparatet videre», fortalte Shohrat til generalsekretær Selle som kom på besøk i september 1999. 

Shohrat hadde, noterte Selle i sin rapport, fått beskjed fra KGB om at alt annet enn bønn med egen familie var ulovlig.  

Grensen for å registrere en kirke ble i 1991 satt til minimum 20 medlemmer. I 1995 var den blitt hevet til hele 500. Verre skulle det bli. 

Stemplet som forræder
Sommeren 2000 ble Shohrat i avisen «Adalat» (Rettferdighet), stemplet som forræder og leder av en sekt, forteller han: 

– Jeg konfronterte journalisten: «Hvorfor hadde han ikke spurt meg for å få min side av saken?» Journalisten forklarte at han hadde fått ordre fra KGB. Jeg svarte at en journalist aldri skulle ta imot ordre fra KGB. 

Shohrat kontaktet advokat for å ta avisen for retten. 

– Men han advarte meg: Familien og jeg risikerte å bli drept i en trafikkulykke. Jeg tenkte at det kunne skjedd i Sovjet-tiden, men at ingen av mitt eget folk ville gjøre noe slikt. Men jeg tok feil, igjen, sier Shohrat. 

Vi ble torturert – slått med stokker og sparket

Shohrat Piriyev

Forsøkt drept på veien 
Et par uker etterpå, i august, satte Shohrat og kona, som var gravid i sjette måned, seg i bilen sammen med to små barn. De skulle til hennes landsby, 60 mil unna. En trailer kom mot dem. Sjåføren vred lastebilen over i deres kjørebane. 

– Jeg klarte å kaste bilen unna. Vi unngikk kollisjon, men kjørte utfor. Bilen landet på taket. Vi klatret ut. Kona blødde. KGB-folk kom. De lot lastebilsjåføren dra, men arresterte meg. Jeg ble satt fri etter noen timer. KGB overlot min kone og barna til forbipasserende som fikk henne til sykehus. Men hun fikk ingen hjelp og mistet barnet. Først lenge etterpå fortalte hun meg at barnet ble kastet rett i søpla. Hun tok det svært tungt. 

Forhjul eksploderte
Den 21. november var Batyr og tre andre kristne på vei tilbake til Asjkhabad. Da eksploderte begge forhjulene. Bilen veltet. De krøp ut, nesten uskadde og haiket til byen. 

Neste dag dro Shohrat sammen med Batyr og en annen tilbake. Der ventet syv-åtte politifolk. De hadde funnet videokassetter med Jesus-filmen spredt rundt i vraket. De tre ble arrestert og holdt til morgenen etter. 

Nå som lederne for «sekten» som spredte Jesus-filmen til bygder og byer, var identifisert, skulle de knekkes. 

Slag og kvelning 
– Vi ble torturert, slått med stokker og sparket, dratt etter håret, utsatt for kvelning med gassmaske og påført elektriske støt, forteller Shohrat. 

– De skulle få oss til å gi opp troen og gi informasjon om andre. «Slike som dere skulle vært knust og kastet. Landet vårt trenger dere ikke», sa han som ledet avhørene. 

Saken fikk stor oppmerksomhet utenfor landet. 

– Internasjonalt press berget livene våre, sier Shohrat. 
Disse historiene fortelles også i Stif Magne Hwitmanns ferske bok om Batyr: «Batyr Nursen – fengslet, torturert, kastet ut av tre land».

«Betydelig spenning i kroppen»
Uten å vite om dramaet reiste den ferske misjonssekretæren i Norsk Misjon i Øst (NMØ), Ingvar Isene, og Arve Kråkenes fra Navigatørene til Usbekistan 23. november i år 2000, samme dag som de tre kom ut av fengslet igjen. 

Etter å ha gjennomført møtene i Usbekistan, krysset de 2. desember grensa til Turkmenistan – med «betydelig spenning i kroppen», noterte Isene i en hemmeligstemplet rapport til styret. 

På tross av «betydelige anstrengelser» før avreise, hadde de ikke fått kontakt med Shokrat og de andre. De hadde meldt fra om når de kom og hvor de skulle bo, men ikke fått svar – bortsett fra en kodet e-post som de ikke klarte å lese. 

I Asjkhabad brukte de den første dagen til å be – og lure på hva de skulle gjøre. Fra et tilfeldig nummer i byen ringte Kråkenes til en russer han kjente. Men mannen var åpenbart redd: «De hører oss nå. Vi kan ikke snakke sammen». 

Møte i hemmelighet 
I 20-tiden om kvelden dukket Shohrat opp sammen med Batyr og en annen. De tok med nordmennene fra hotellet, forsikret seg om at ingen fulgte etter og hoppet inn i en bil. De kjørte rundt til de fant et sted utenfor byen. Der fortalte Shohrat om de eksploderte hjulene, Jesus-filmen og torturen.  

Shohrat fortalte også at leiligheten som han med midler fra NMØ hadde fått kjøpt og som hadde gitt ham rett til å bo i hovedstaden, nå var konfiskert. Med loven i hånd ville regimet trolig jage ham tilbake til fødelandsbyen. 

– KGB satte meg på toget. Kona og barna ble kastet ut av leiligheten som ble forseglet. Alt vi eide, ble kastet på gata. Jeg gikk av toget etter et par stasjoner og dro tilbake til familien. Vi fikk bo hos noen kristne. Jeg fortsatte tjenesten, forteller Shohrat i dag. 

Til Isene og Kråkenes sa han 2. desember 2000 at de «måtte ta en dag av gangen». Han sa også: «Jesus snakket om dette for to tusen år siden, at vi skulle føres fram for myndigheter og avhøres, nettopp det som vi var blitt utsatt for. Vi skulle vitne for dem som avhørte oss, sa Jesus. Det har vi gjort.» 

KGB satte meg på toget. Kona og barna ble kastet ut av leiligheten som ble forseglet. Alt vi eide, ble kastet på gata.

Shohrat Piriyev
 

«Utførte ordre»
Shohrat hadde fortalt mannen som stod for torturen, at «jeg elsket ham og at jeg hadde tilgitt ham det han gjorde mot meg første dagen. Jeg sa at jeg ba for ham. Men da ville han ikke høre mer. Han sa at han forsto vi var gode mennesker, men at han utførte ordre.» 

Usikkerheten tærte på for kona. Selv ville Shohrat «vente på Herren. Trolig vil jeg arbeide på en helt annen måte», fortalte han de norske gjestene. 

De tok ikke sjansen på flere møter. I desember-mørkret ba de sammen før de skilte lag. Shohrat og Batyr trodde at de i det stille kunne fortsette. 

Men det skulle vise seg umulig. 

Dramatisk flukt 
Tidlig på året 2001 fikk Norsk Misjon i Øst vite at Shohrat, Batyr og en annen hadde flyktet sammen med familiene. De kom seg over til Usbekistan i januar. Etter å ha gjemt seg for politiet der i et par uker, tok de seg fram til St. Petersburg i Russland.  

«Jeg måtte til slutt rope til Herren og be Ham redde oss», fortalte Shohrat til Isene og Kråkenes som kom til St. Petersburg i mai 2001. I en rapport Isene skrev, siteres Shohrat: «Jeg anklager meg ofte for at jeg ikke var sterk nok. Men jeg kunne ikke fortsette i Turkmenistan.» 

Stor påkjenning
I St. Petersburg hadde flyktningene satt i gang evangeliserende radioprogrammer på turkmensk. Men de stod uten statsborgerskap og hadde bare «halvlegale» usbekiske pass og usbekisk identitet. Det var en stor påkjenning, rapporterte Isene. Med sitt mørke utseende kunne de bli mistenkt for å være muslimske terrorister. Og snart skulle en av kvinnene føde, hvilken nasjonalitet skulle barnet få? 

I Oslo gikk en handlekraftig generalsekretær, John Victor Selle, til Utenriksdepartementet (UD). UD kontaktet FNs europeiske flyktningkontor i Paris, som ga beskjed til FN-kontoret i Russland: De tre familiene måtte få status som FN-flyktninger. 

I oktober ble seks voksne og fem barn fraktet i diplomatbiler til flyplassen. I Oslo ble de geleidet rett videre til Fosnavåg utenfor Ålesund. Tre gode leiligheter stod klare. Alt var ordnet. 

Presset – og tankene 
Men de hadde levd under et voldsomt press. 

– I Norge fikk vi fikk puste ut. Da presset nå var over, begynte vi å tenke. Vi kunne blitt drept, vi kunne blitt tatt av KGB på flukt. Jeg måtte spørre om det jeg hadde gjort, var verdt prisen. Vi visste ikke om de kristne gruppene i Turkmenistan ville overleve, sier Shohrat og legger til: 

– Livet vi hadde hatt, var lagt i ruiner. Vi fikk ikke tatt farvel med noen. Da kona mi etter tre måneder i Norge fikk vite at faren var død, fikk hun sammenbrudd. Hun som aldri hadde klaget til Gud, ble nå sint. Gud hadde ikke helbredet faren, og hun og broren Batyr kunne ikke reise i begravelsen. Hun sa til Gud at hun ikke orket mer, sier Shohrat. 

Jeg måtte spørre meg om det jeg hadde gjort, var verdt prisen

Shohrat Piriyev 

Mareritt
Shohrats kone hadde mareritt lenge om flukten og trafikkulykken. 

– Fremdeles har hun flashbacks i møte med store biler. Sønnen vår var 5-6 år den gangen. Han hadde også opplevd KGB-razziaer og at jeg var blitt arrestert. Han var lenge redd hver gang det banket på døra. Det tok ham flere år å komme over det. 

Shohrat er svært glad for hjelpen slik at de kom til Norge. 

– Men vi ble stående alene med traumene. Jeg ble mer oppfarende når noe hendte. Jeg sa at jeg fungerte. Men sannheten er at vi hadde dype traumer. Jeg har sett folk som ikke har klart traumene etter forfølgelse. Noen har mistet troen. En venn av meg ble skilt. I dag vet jeg at vi hadde trengt bibelsk basert rådgivning. 

Ga nytt håp 
Både han og Batyr fortsatte å spre evangeliet til Turkmenistan. Det ble innredet et studio i et bedehus. CD-plater ble sendt til Tyskland og kringkastet. I 2003 arrangerte de den første av flere konferanser i Istanbul i Tyrkia for kristne ledere fra Turkmenistan. 

– Mange var usikre og redde etter forfølgelsen. Vi møtte mennesker uten lys i ansiktet, uten håp. Men etter samtaler, sang og bønn, fikk de håpet tilbake. Det kom nye folk til tro i Turkmenistan. 

I Istanbul møtte de også mange turkmenske gjestearbeidere. Arbeidet ble utvidet. En turkmensk kirke ble plantet. Et ressurssenter ble bygget.  

– Gud hadde en plan med livet mitt. Utdanningen passet godt i planen, det samme gjorde engelsken min og kompetansen i kommunikasjon.  

Glede i forkynnelsen 
Shohrat sier at det i starten ble rekruttert umodne ledere for kirken i Turkmenistan. 

– De var evangelister som verdsatte det de kunne vise fram. Det ble gjort mange feil, det hendte at penger ble brukt til feil formål, også til egennytte. Noen har angret og endret karakter. I dag har vi i det store og hele ledere med god karakter og rett motivasjon. Og pastorene har et team rundt seg. 

Shohrat sier at kristne fortsatt er undertrykt i Turkmenistan. 

– KGB går ikke så hardt frem som de gjorde. Myndighetene ser også at forfølgelse av kristne skader landets omdømme. Men de er fortsatt på vakt. 

I 2004 bosatte Shohrat og hans familie seg Seattle i USA. Derfra evangeliserer han og teamet i Gospel Wave Ministry gjennom radio, TV, internett og sosiale medier. 

– Jeg forkynner evangeliet for mitt eget folk. Det er en glede og en velsignelse. 

Jeg forkynner fortsatt evangeliet for mitt eget folk. Det er en glede og en velsignelse. 

Shohrat Piriyev 

 

‘De hadde trengt hjelp mot traumer’ 

– Jeg er helt enig i at de hadde trengt hjelp med traumer. Hadde jeg den gangen hatt den kunnskapen jeg har i dag, ville vi grepet fatt i det, sier John Victor Selle. 

–  Familiene var så lykkelige over å ha fått hjelp til å komme til Norge at behovet for hjelp mot traumer kom i bakgrunnen.  

Selle sier at den gløden for evangeliet som Shohrat og Batyr har vist, skulle han gjerne sett mer av i Norge. 

– De brenner for evangeliet og lever for å være tro mot det. Vi har mye å lære av våre trossøsken i land der forfølgelsen skjer. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS, 7-2024.