Fond fra store enkeltgaver er buffer mot kostnadsvekst. Gjenvalgte ledere.
06.06.2024
Et kors for de store spørsmålene
På gulvet foran konfirmantene ligger 100 nyspissede fargeblyanter. Nå skal de unge be på en ny måte: Gjennom fargelegging.
Konfirmantene i Hobøl og Tomter menighet fargela iotakorset – i stillhet.
– Hva er bønn og hvordan kan vi be? spør jeg konfirmantene i begynnelsen av konfirmanttimen.
De har ulike svar. Vi snakker om hvorvidt vi må folde hendene og om det finnes noen mal for bønn. I dagens konfirmanttime skal vi be i farger, med hjelp av et eldgammelt kors fra den koptiske kirken i Egypt. De får utdelt skrivebrett, et papir med det lille iotakorset og den første fargeblyanten. Den er rød.
Gammel nøkkel
Selve iotakorset har røtter i det førkristne, egyptiske symbolet ankhnøkkelen. Da kristendommen kom til Egypt, adopterte de kristne ankhnøkkelen som et livssymbol og som et uttrykk for Jesu kors.
Det er funnet iotakors i taket på koptiske kirker fra 400-tallet, og måten man malte dem på, forente det kunstneriske og det kontemplative. Kloster- og kirkefolk ba mens de malte, og ofte var det varianter av den såkalte Jesus-bønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarme deg over meg…» Malingen ble et sjelesørgerisk verktøy.
Det var så avslappende å tegne. Det ga meg en ro.
Konfirmant
«Korset tar imot»
Nå sitter 12 konfirmanter foran meg og tar fatt på rødfargen, som skal fylle de små iota-bokstavene som går som et skjelett gjennom korset. Jeg gir dem noe å grunne på mens de fargelegger: Kanskje har du noen opplevelser i livet du gjerne skulle vært foruten? Noe som har skjedd, noe vondt og leit som du vil legge fra deg hos Gud i korset? Korset tar imot.
Lyden av blyanter som skraper mot arket er det eneste som høres. I forkant har jeg sagt at hvis noen opplever det krevende å sitte stille lenge, kan de rekke opp en hånd, og så kan de få lov til å gå ut en liten stund. Ingen rekker hånda i været mens vi tegner. Det forbløffer meg at de er så rolige, denne gjengen som vanligvis har så mye bevegelse i seg.
Så får de en grønn fargeblyant ledsaget av spørsmålet «Hva gir meg hvile?», så gult: «Du er god nok. Ta imot Guds kjærlighet til deg.» Den svarte fargen markerer grensene våre: «Hvilke grenser er gode for meg?» og blått: «Hva er jeg takknemlig for?» Til slutt er korset fargelagt med bønner og tanker, bare det hvite i midten står igjen. Gud gjennomskinner oss innenfra.
«Ga meg ro»
I ettertid er det flere av dem som trekker fram fargeleggingen av iotakorset som noe av det fineste i konfirmanttiden.
– Det var så avslappende å tegne. Det ga meg en ro, sier en av jentene.
Og det som er fargelagt inn i korset, er mellom konfirmanten og Gud.
