En kjærlighet som gir liv

Vi er i Moqattam, «søppelbyen» – en skitten bydel i Kairo med over hundre tusen mennesker. De fleste av dem er koptere, med røtter i en av verdens eldste kristne kirker.

Her lever de av å sortere søppelet som flyter overalt. Og det var her, blant samfunnets mest utstøtte og undertrykte, at Maggie Gobran mottok sitt kall for mange år siden: Hun ville virkeliggjøre Jesu kjærlighetsbud ved å formidle håp og trøst til disse fattige. I likhet med mange i Egypt ante heller ikke hun at så mange av hennes kristne søsken levde på denne måten. Inntil hun en dag fikk øye på noe som rørte seg under overflaten i en søppelhaug. Da hun gravde vekk det øvre laget, oppdaget hun at det var et lite barn! Dette forandret Mama Maggie liv.

Vigdis Bjorå, tidligere informasjonskonsulent i Stefanusalliansen, har besøkt Stefanusbarnas arbeid i Kairos slum en rekke ganger. Det traff henne rett i hjertet fra første stund.

– Maggie Gobran, eller Mamma Maggie som hun kalles, er dypt berørt av Jesu kjærlighet og har viet sitt liv til de fattige barna. Og hun setter to betingelser for sine mange medarbeidere: For det første må de hengi seg helt til de fattige barna, og for det andre må de lese ett kapittel i Bibelen hver dag. Mange av dem har selv vokst opp i «søppelbyen».

Barnehager

Barnehagene er rene oaser midt i alt søppelet. Hver barnehage rommer barn i alderen to til seks år.

– Her får de undervisning, leke på et rent sted, mat og helsesjekk, og mødrene får opplæring i helse- og matstell, sier Vigdis.

– Og her får de høre evangeliet. Budskapet som gjennomsyrer alt, er at hvert menneske er unikt for Gud. Et troverdig og helhetlig budskap om Guds omsorg for både kropp og sjel.

Hjemmebesøk

Hjemmebesøkene er ryggraden i arbeidet. Vigdis forteller at hver medarbeider har flere barn han eller hun skal besøke ukentlig i hjemmet:

– Disse besøkene er ukens høydepunkt for familien. Da samler de seg rundt medarbeideren som gir dem litt mat, sjekker behov for legehjelp og snakker med barna og oppmuntrer dem. En enkel bibelfortelling hører med. Og bønn.

Leir

To ganger i året får alle barna bli med på leir. I tre dager er barna og deres ledere sammen. Her får de spise seg ordentlig mette, de får vaske seg rene, og de får høre om Jesus Kristus som er glad i alle og ikke gjør forskjell på fattig og rik. En jente ble spurt om hva hun syntes var det aller beste med å være på leir. Svaret lød: «Å dusje – og å be sammen!»

– Men de er også opptatt av hvordan barna skal klare seg som voksne i samfunnet. Derfor har de opprettet yrkesskoler. Guttene kan gå på skomakerverksted, jentene lærer å bruke symaskin og strikkemaskin.

Tilbake til begynnelsen:

Jeg er en av flere nordmenn som vandrer rundt i de skitne gatene. Vi skal få være med en av Mamma Maggies medarbeidere på hjemmebesøk. Vi må bøye hodene idet vi trer inn i «leiligheten»: Ett lite rom. Én madrass. Et skap langs den ene veggen, tydeligvis funnet blant søppelet i gatene. Insekter som piler opp og ned langs veggene. Gulvet er dekket av «nyttig» søppel som papp og gamle klær.

Her inne møter vi seks år gamle Mary, hennes mor og søsken. Vi ønskes varmt velkommen. Ledsageren vår snakker med barna, oppmuntrer dem, gir dem litt mat og en sjokolade. De har gledet seg til at han skulle komme. Han foreslår at vi ber en bønn sammen. Vi former en ring midt på gulvet: Nordmenn og koptere. To verdener møtes. Hvor mye har vi egentlig felles?

Nå ser det ut til at moren i huset med ett kommer på noe viktig: Hun trer ut av ringen og skynder seg bort til veggen. På en rusten spiker henger det en skitten plastpose med et glorete Jesus-motiv. I Norge ville vi ha kastet den uten å nøle. Her gjør den nytten som familiens husalter. Men den ene bærehanken har røket, så plastposen henger slapt nedover veggen. Moren retter på den så godt hun kan – med raske hender og ærbødige bevegelser fester hun plastposen bedre til spikeren, slik at hele Jesus-bildet blir synlig.

Sånn. Da var det gjort, og hun kan tre smilende inn i ringen igjen. Vi ber sammen. Nordmenn og koptere. Dette har vi felles. En tro, en bønn. Og et møte – som setter varige spor. Aller mest i oss, nordmennene.

En kjærlighet som gir liv

Vi har fått et lite innblikk i hvordan Stefanusbarna hjelper mennesker til selvrespekt og tro på fremtiden. Vi så det i øynene til barna som lekte i barnehagen. Vi så det i omsorgen ledsageren vår viste i møte med den fattige familien. Vi så det i morens øyne, da hun rettet på Jesus-plastposen på veggen. Her finnes en kjærlighet som gir liv – og som er sterkere enn alle slummens destruktive krefter.

ROPET FRA ØST 1-2007