Ber Norge hedre Nansen ved å anerkjenne armensk folkemord

Hør teksten som lydfil
 

Det er ubehagelig at Norge ikke vil anerkjenne at armenerne ble utsatt for folkemord, sier Edita Gzoyan ved folkemordmuseet i Armenia.

Det er som vi kan høre dødsskrikene fra veggene i folkemordmuseet i Armenias hovedstad, Jerevan. De kommer fra bilder av soldater som lot seg fotografere, poserende bak avkappede mannshoder fra kristne dødsoffer. 

Eller de lyder fra bilder av kvinner og barn på dødsmarsjer, i konsentrasjonsleirer eller hengende på kors. 

«Jeg så min mors liv ebbe ut» 
Den unge jenta Aurora Mardiganian som overlevde de tyrkiske grusomhetene mot armenere og andre kristne minoriteter i 1915, fortalte i sin beretning som første gang ble publisert i 1919: 

«Jeg så min mors kropp mens hennes liv ebbet ut, kastet ut i ørkenen fordi hun hadde lært meg at Jesus Kristus var min frelser. Jeg så tusener på tusener av elskede døtre og milde mødre dø under pisken eller kniven eller av sulten og tørstens tortur, eller ført til slaveri fordi de ikke ville fornekte sin kristne tro.» 

Jeg så tusener på tusener av elskede døtre og milde mødre dø under pisken eller kniven eller av sulten og tørstens tortur. 

Aurora Mardiganian, overlevende 

Uhyrlighetene som historikerne er enige om oppfyller alle kriteriene for å kalles et folkemord, skjedde i et stort område som i dag er del av Tyrkia. Tyrkia avviser at det skjedde et folkemord (se egen sak). 

Hellig krig mot kristne 
Men i Det armenske folkemordmuseet i Jerevan er Edita Gzoyan, visedirektør ved museet og dets forskningsstiftelse, klar på at det skjedde systematisk og målrettet utryddelse. 

– Det ble erklært hellig krig mot kristne minoriteter i Anatolia, det som i dag er Tyrkia. Religion ble bevisst brukt som redskap for å skape hat og for å mobilisere muslimer til å delta i forbrytelsene, sier Gzoyan. 

Grusomhetene skjedde i Det ottomanske imperiet som eksisterte fra 1299 til det brøt sammen og ble splittet opp etter første verdenskrig. 

På sitt største strakte imperiet seg fra Balkan til Kaukasus og dekket Nord-Afrika og Midtøsten. Men da den første verdenskrigen kom, hadde imperiet lenge knaket og krympet. En revolusjonær bevegelse, Ungtyrkerne, tok makten i 1908. De fryktet sammenbrudd og ville mobilisere en tyrkisk nasjon, mot ytre og indre fiender. 

Under Det ottomanske riket definerte folk seg som tyrkere, arabere eller kurdere.  

– Ungtyrkerne var klare på at den tyrkiske fullborger skulle være tyrkisk språklig og muslimsk. Selv var de sekulære. Men de bygget videre på Det ottomanske rikes tradisjon: Ingen religion var likeverdig med islam, skriver historiker Bård Larsen i den norske tenketanken Civita. 

Ungtyrkerne bygget videre på Det ottomanske rikes tradisjon: Ingen religion var likeverdig med islam.

Bård Larsen i  Civita

«Det armenske problem» 
Det hadde skjedd en bølge av forfølgelser og massakrer fra 1894 til 1896. Armenere og andre kristne minoriteter ble i økende grad definert ut av den tyrkiske nasjonen. Fra 1913 kom en etterhvert total økonomisk boikott og konfiskering av individuelle og kollektive verdier.  

Isolerte armenske grupper tok til våpen mot overgrepene, noen krevde også løsrivelse. Dette ble brukt av imperiets herskere som påskudd for å eliminere «det armenske problem». 

Den ungtyrkiske lederen Enver Pasha var overbevist om at de kristne minoritetene var forrædere. De ble definert som en indre dødelig fare som stod i ledtog med ytre fiender. Britene og Australia var klare til å invadere, i øst truet Russland. 

– Under dekke av krig hadde Ungtyrkerne bestemt seg for å iverksette en plan for å gjøre kort prosess med imperiets interne flerkulturelle utfordringer, skriver Bård Larsen. 

Folkemord i tre faser 
I folkemordmuseet i Jerevan beretter Edita Gzoyan om «folkemordets tre faser»: 

– Første fase var at armenske menn i vernepliktig alder ble innkalt til militærtjeneste. Før første verdenskrig var det ikke tillatt for kristne menn å bli med i hæren. Men så ble mennene innrullert. Det var en felle. Det ble brukt for å fjerne menn fra den armenske befolkningen. Ordren kom i februar 1915, sier Gzoyan. 

Dette er, sier hun, den delen av det armenske folkemordet som det er forsket minst på.  

– Vi trenger mer forskning på hvor mange armenske menn som ble innrullet og hvor mange som døde eller ble drept. Vi tror det var opp imot 300 000. De ble brukt som menneskelige skjold. Eller de arbeidet seg i hjel i arbeidsbataljoner. Andre ble myrdet med overlegg. 

Arresterte lederne
Så kom den mest kjente fasen. Den 24. april 1915 ble nær 250 intellektuelle og ledende armenere arrestert i Konstantinopel (dagens Istanbul). Noen ble drept i fengsel, andre ble deportert først. Blant dem var advokater, politikere, prester og forfattere. 

– Det armenske folket mistet sin ledelse som kunne tale deres sak og beskytte dem, sier Gzoyan. 

Kvinner og barn på dødsmarsjer  
Armenerne hadde mistet både stridsdyktige menn og sine ledere og intellektuelle. Tilbake var kvinner, barn, ungdom og eldre. Nå lå alt til rette for den tredje fasen, sier Gzoyan og forklarer: 

– Mange ble slått i hjel av drapsskvadroner. Eller de ble tvunget til dødsmarsjer mot dagens Syria og Irak, med drap, sult og død. Ungtyrkerne brukte konsentrasjonsleirer. I nord ble mange sendt ut i båt på Svartehavet for å dø. 

Utslettet 
I Mush (Mus) i øst hadde armenerne bodd i 1500 år. Sommeren 1915 var det over. Nær sagt hver eneste av de 70 000 armenerne ble utryddet i juli.  

– Kvinner og barn ble skyflet inn i låver som ble dynket med parafin og satt fyr på. Menn ble henrettet. Barn ble begravd levende. Unge kvinner ble kidnappet, voldtatt og fikk brystene skåret av, skriver Civitas Bård Larsen. 

Den norske misjonæren Bodil Biørn fra Kragerø var tidsvitne. Hun hedres i folkemordmuseet i Jerevan. 

På baksiden av et klassebilde fra misjonsskolen i Mush skrev Bodil Biørn at «de fleste av de 120 barn i dagskolen ble myrdet i 1915». 

På baksiden av et klassebilde (...) skrev Bodil Biørn at «de fleste av de 120 barn i dagskolen ble myrdet i 1915». 

Hennes svenske kollega Alma Johansson fortalte at «bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armensk heter i hele Musch-området utryddet.» Hun ble sitert i en rapport som gikk til det tyske utenriksdepartementet 22. november 1915. 

Brukte religion til hat 
På folkemordmuseet i Jerevan studerer en forsker religionens rolle: 

– Lederne av Ungtyrkerne var ikke religiøse. Men de forstod hvor viktig religion var. Vi har mange kilder som sier at muslimer var med på folkemordet for å tjene Allah, at de mente at det var en god ting å drepe kristne, sier Gzoyan og legger til: 

– Mange kristne barn i barnehjem ble med tvang konvertert til islam. Armenske kvinner ble tvunget til konvertering og ekteskap med muslimer. De som stod for dette, trodde de gjorde gode ting ved å skape en ny muslim av en kristen armener. 

Vi har mange kilder som sier at muslimer var med på folkemordet for å tjene Allah. 

Edita Gzoyan 

Jakter svar på antall ofre 
Over halvparten av Det ottomanske imperiets mer enn 2 millioner armenere ble drept. Det samme ble flere titusener av assyrere, kaldeere og grekere. 

Nøyaktig hvor mange som ble drept eller omkom under uhyrlige omstendigheter, er det vanskelig å finne et presist svar på.  
 
For å komme nærmere et svar, forskes det i Jerevan både på å finne ut om hvor mange armenere som bodde i imperiet før grusomhetene, og hvor mange som overlevde. 

–  De ottomanske myndighetene reduserte tallet på armenere for å vise verden at det ikke bodde så mange der. De armenske lederne reduserte også tallet, for å redusere skattebyrden til imperiet. En av våre forskere går gjennom kilder både for å finne antallet som bodde der og kilder over overlevende. Det finnes lister over flyktninger, lister over folk som emigrerte til mange land og lister fra barnehjem med overlevende barn. Vi bygger opp en database og håper å komme nærmere svaret på hvor mange vi mistet, sier Gzoyan. 

Utfordrer Nansens Norge 
Norge vil ikke ta stilling til om massakrene i 1915 var et folkemord eller ikke.  

– Spørsmålet om å anerkjenne at det skjedde et folkemord, er kun et politisk spørsmål. Vi savner at en rekke demokratiske land anerkjenner dette, sier Gzoyan. 

– Den norske regjeringen vil overlate spørsmålet til historikerne? 

– Historikerne har gjort jobben. De er enige om at dette var et folkemord. Nå må politikerne være modige. Det er ubehagelig at Norge ikke vil anerkjenne at armenerne ble utsatt for folkemord. 

– Norge sier også at å anerkjenne dette som folkemord vil gjøre forsoning mellom Armenia og Tyrkia vanskeligere? 

– Problemet er motsatt: Uten tyrkisk anerkjennelse av at det skjedde et folkemord og uten en unnskyldning, vil det ikke bli noen forsoning. Vi kan ikke forhandle bort vår smerte. Vi kan ikke manipulere faktum. Vi kan derimot bygge på faktum. At andre land anerkjenner folkemordet, vil legge press på Tyrkia til å innse realitetene. De vil sikkert stemple dette som utidig utenlandsk press. Men jeg tror dette også kan få folk i Tyrkia til å spørre seg om deres narrativ er det korrekte. De finner mye kunnskap på internett, sier Gzoyan. 

 Vi kan ikke forhandle bort vår smerte. Vi kan ikke manipulere faktum.

Edita Gzoyan

Nansens kamp 
Inne i museet stiller hun med glede opp foran et stort portrett av Fridtjof Nansen. Han hedres av armenerne. 

Nansen hadde fått Folkeforbundet (mellomkrigstidens spede forløper til FN) til å innføre et pass for statsløse russiske flyktninger etter første verdenskrig. Nansen-passet ble anerkjent av 52 land. Fra 1933 ble Nansen-passet også gyldig for armenere og andre kristne etter folkemordet. Overlevende fikk mulighet til å emigrere til land der de kunne starte på nytt. 

– Det er ubehagelig at Norge som hadde Nansen og andre som var med på å hjelpe de overlevende, ikke anerkjenner at det skjedde et folkemord. Å anerkjenne dette ville vært en hyllest til Nansens kamp for menneskerettigheter og humanisme, sier Gzoyan. 

Det startet med armenerne 
Norge sier også at det er problematisk å omtale noe som folkemord som hendte før Folkemord-konvensjonen ble vedtatt i 1948. Gzoyan svarer at Holocaust, kroneksemplet, også skjedde før konvensjonen ble vedtatt. 

Hun henviser dessuten til at Folkemord-konvensjonens arkitekt, den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin, startet arbeidet med å definere folkemord nettopp på grunn av uhyrlighetene mot armenerne. 

Lemkin introduserte så begrepet i 1943, mens Holocaust pågikk. Men hans interesse ble vekket under en rettssak i Berlin i 1921. Da ble en overlevende armener overraskende frikjent etter å ha drept Talaat Pasha, anføreren bak massedrapene på armenere og andre kristne minoriteter. 

Den tyske domstolen satt på store mengder dokumentasjon om uhyrlighetene som tyrkerne hadde utført. Lemkin gikk inn i materialet. Han startet da arbeidet med å utvikle en juridisk term for slike systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion. Lemkin ville definere dette som en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser. 

– Vi har forskere som studerer Lemkins omfattende arkiv. Jeg har selv arbeidet med arkivet. I alle sine papirer eller intervjuer nevnte Lemkin massakrene mot armenerne som et eksempel på folkemord, sier Gzoyan og legger til: 

– Uten folkemordet på armenerne ville dette begrepet i den internasjonale strafferetten enten aldri blitt definert, eller det ville kommet mye senere. 

Skal vi hevde at sykdommen ikke eksisterte før den fikk et navn?

Edita Gzoyan 

«Ikke gyldig argument» 
Folkemord-konvensjonen sier at bare handlinger som er utført etter at konvensjonen ble vedtatt, kan reises for Den internasjonale straffedomstolen. 

– Vi kan altså ikke ta det armenske folkemordet til straffedomstolen. Men konvensjonen sier derimot ikke at vi ikke kan definere systematiske massedrap som skjedde tidligere som folkemord. 

Hun sier at det armenske folkemordet oppfyller definisjonen, på samme måte Holocaust og folkemordet i Rwanda i 1994.

– Nylig anerkjente også Tyskland folkemordet i Herero i Namibia i 1905, for å bidra til forsoning. Tyskland bruker ikke ordet erstatning, men vil gi landet økonomisk støtte i 30 år.  

Om den norske argumentasjonen sier Gzoyan videre: 

–  La oss si at vi har en sykdom, men ikke vet hvilket navn vi skal gi den. Så gir en lege den et navn. Skal vi da hevde at sykdommen ikke eksisterte før den fikk et navn? Jurister kan si at begrepet ikke har tilbakevirkende kraft. Men det er ikke et gyldig argument for politikere. 

Store tap, krever kompensasjon 
Armenerne mistet store verdier i form av penger, eiendommer, kirker, skoler og klostre. Verdiene ble stjålet og inndratt. 

De første armenske kravene om kompensasjon ble fremsatt allerede under fredskonferansen etter den første verdenskrigen, i Paris i 1919. Men lengre kom de ikke verken da eller mens Armenia var sovjetisk republikk frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. 

Først etter at Armenia ble selvstendig, har landet snakket åpent om folkemordet og om verdiene som ble ranet. Skjøter og andre dokumenter graves frem fra arkiver. Forskere studerer også den omfattende kulturarven som ble borte da kirker ble ødelagt eller brukt til andre formål. 

– Tyrkia er redde for kravene om kompensasjon? 

– Det er tror jeg er en av grunnene til at Tyrkia ikke anerkjenner at det skjedde et folkemord. Vi mistet mange menneskeliv. Og vi mistet ikke bare eiendommer og penger, men også mye hjemland. Jeg tror Tyrkia er redd for at vi vil kreve deler av vårt hjemland tilbake. 

Den nasjonale fortellingen 
– Hva ville skje med Tyrkias nasjonale identitet og historiefortelling dersom landet skulle anerkjenne at det skjedde folkemord? 

 – Tyrkia ville måtte skrive om historien. De som grunnla den tyrkiske republikken var knyttet til dem som utførte folkemordet. Det er bilder av Tyrkias grunnlegger og første president, Mustafa Kemal Atatürk, i hver eneste krok av Tyrkia. Han var selv knyttet til folkemordet, ikke minst under fordrivelsen av armenerne og grekerne fra Smyrna (dagens Izmir). Identiteten til det moderne Tyrkia er derfor tett knyttet sammen med etnisk rensing og folkemord. Dessverre, sier Gzoyan og avslutter: 

– Jeg håper at vi en dag vil se rettferdigheten seire over politikken. Å anerkjenne folkemordet og skape rettferdighet er ikke bare viktig for martyrene, men også for dem som lever i dag – i alle verdenshjørner. Vi må løfte menneskets verd, slik at de verdiene vi snakker om blir praktisert og ikke bare blir fine ord. 

Tyrkia: «Det skjedde ikke noe folkemord»

Tyrkia avviser at det skjedde noe folkemord. Landet sier at det var overgrep på alle sider under den brutale krigen – første verdenskrig. 

Tyrkia sier også at massedeporteringen av armenere var en legitim handling for å nedkjempe det Tyrkia kaller en eksistensiell trussel mot Det ottomanske imperiet. Men det var ingen intensjon om å utrydde det armenske folket.  

I Tyrkia er det straffbart å omtale det som skjedde som folkemord. Artikkel 301 i straffeloven forbyr å fornærme den tyrkiske nasjon og statens institusjoner. Det er den nasjonale sikkerheten det handler om. 

Hør som lydfil

Armenerne er spredt over store deler av verden 

Tallet på armenere anslås til 8 millioner i dag. Det bor vel 3 millioner i Armenia.

Under følrste verdenskrig var dette området Øst-Armenia og var ikke rammet av folkemordet. Armenerne der var underlagt Russland og ble boende i den sovjetiske Republikken Armenia etterpå. 

Det er betydelige armenske befolkninger i Russland, Georgia, Iran og Ukraina. 

Det bor 170 000 armenere i Tyrkia. 

Etter folkemordet flyktet mange til Frankrike, USA og Argentina. 

Det bor mange armenere i Syria og Libanon. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 7-2021