De vasket føttene mine

Kvinnen som står foran meg og smiler, rekker ut armene for å invitere: «Kan jeg få vaske føttene dine»? Jeg blir litt usikker. Er ikke dette ment for barna? Jeg vil ikke ta opp tiden deres.  

Rundt meg er det mange barn som synger. Den smilende kvinnen som inviterer, sitter ved en lav og lang vask. Der er det stabler med håndklær, et bord med sandaler i ulike farger og en skål med godterier. 

«Vi vil at dere skal få oppleve arbeidet, ikke bare betrakte det,» sier kvinnen. Jeg setter meg ned. Vannet er kjølende i den stekende solen. Kvinnen vasker og masserer føttene mine. Vi prater litt og prøver å forklare hverandre med gestikulering hva vi heter. Jeg får et par nye sandaler i en farge kvinnen mener passer til buksen min.  

Bor på søppelplassen 
Jeg befinner meg i Kairo, sammen med Stefanusalliansen, for å lære om arbeidet de støtter. I dag er vi i «søppelbyen» hvor svært mange mennesker både bor og skaffer seg et levebrød av å sortere søppel. 

På veien hit kjørte vi gjennom smale gater fulle av søppel. Innimellom så vi butikker med klær. Bak en åpen dør stod en mann og nappet fjærene av en høne.  

Plutselig så jeg en liten jente på kanskje 4-5 år i en mørk kjeller, uten dør eller vindu. Hun satt og sorterte søppel. Hun så opp, og et lite øyeblikk møttes blikkene våre. Da la jeg merke til noe i hennes venstre hånd. Hun så ned igjen. Det så ut som hun spikket et stykke tre. Det var hjerteskjærende, så langt fra tilværelsen til mine barn hjemme som det kunne få blitt.  

Kontrasten er stor også til det stedet jeg er nå. Her ble vi møtt av syngende barn i rene, hvite klær. De ga oss en rød rose hver. De er glade, de ler og tuller – slik barn skal. Her driver organisasjonen Stefanusbarna, som Stefanusalliansen støtter, barnehjem, barnehage og skole. Her blir barna vasket. De får rene klær og omsorg. I stedet for å måtte arbeide med søppel, får de gå i barnehage og skole. Her er også et arbeidstreningssenter, verksteder, et legesenter og et apotek. Her får barna et annet liv. 

• SE VIDEO FRA STEFANUSBARNA

De ser barna 
I mine nye sandaler går jeg rundt. Måten jeg blir tatt imot, er et ritual hos Stefanusbarna. På samme måte som Jesus vasket føttene til sine disipler, vasker de ansatte og frivillige føttene til alle barna. Alle barna blir tatt imot og sett av en voksen som setter seg ned med dem. 

Alle barna blir tatt imot og sett av en voksen som setter seg ned med dem. 

 

Å vaske barns føtter er dessuten en viktig helsesjekk. Det er lett for barna å tråkke på sprøytespisser, eller andre ting som ikke er bra. Med fotvasken blir de også sjekket for sykdommer og infeksjoner. Det ivaretar også helsa til de ansatte og hindrer at sykdommer spres.  

Noen dager senere møter vi Mamma Maggie på en sommerleir for barn i førskolealder. Hun lærer dem sangen «If you’re happy and you know it, clap your hands. If you’re happy and you know it, then your life will surely show it.» («Hvis du er glad og du vet det, ja så klapp!») 

Vi må be 
For snart 30 år siden forlot Mama Maggie karrieren som professor etter å ha sett hvordan barna i «søppelbyen» hadde det. I dag er arbeidet som hun startet, blitt en hjelpeorganisasjon med flere tusen ansatte med arbeid mange steder i Egypt.  

Hun hilser, gir oss en klem og sier at vi er Guds elskede barn. Møtet gjør noe med meg og hele reisefølget. Jeg tenker på hvor mye godt man kan gjøre når man bestemmer seg for det. Her byttes motløshet ut med håp. Hos Stefanusbarna får barna tro på at de kan ta valg for egne liv.  

Fremdeles er veien lang. Stefanusbarna klarer ikke å hjelpe alle som trenger det. Nå er den store drømmen å få et eget sykehus. Når vi skilles, spør Stefanusbarna om vi kan be for dem. Nå spør jeg deg som har lest dette, om å ta Stefanusbarna og dette arbeidet inn i dine bønner. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 6-2022