De ble martyrer – ‘det var som om troen var skrevet i pannen‘

Det er ti år siden. De kaldblodige drapsmennene var stolte over blodet som fløt på en strand i Sirte i Libya, 15. februar 2015. En video viste 21 menn i oransje kjeledresser. De ble ført over en strand av sortkledte, maskerte terrorister. På den nøye regisserte videoen som IS publiserte, knelte mennene foran sine bødler og fikk halsen skåret over. 

Den utgaven mange i vest fikk se, stoppet før halshuggingen. De som så hele videoen, og det gjorde familiene og mange andre kristne i Egypt, kunne se halshuggingen. Dermed kunne de også lese på de mennenes lepper hva de sa i sekundene før de ble drept: De sa frem Jesu navn. 

Helgenkåret 
De 21 er helgenkåret. 20 av mennene var koptere fra Egypt, 16 av dem hadde bodd i samme gate i den fattige landsbyen El-Or sør i Egypt, der Stefanusbarna, som Stefanusalliansen støtter, arbeider. Den siste var Matthew fra Ghana i Vest-Afrika.  

I boken «De 21. En reise i de koptiske martyrenes fotspor» (St. Olav Forlag, 2022) spør forfatteren Martin Mosebach hva slags menneske han kan ha vært. 

Jeg forestiller meg at kristendommen var like selvsagt for ham som hudfargen 

Martin Mosebach 

I hjemlandet hans er det sannsynligvis ingen koptere. «Kidnapperne trodde da heller ikke at han var kristen, ble det sagt, og ville la ham gå. Det opplevde den unge ghaneseren urettferdig», skriver Mosebach som fortsetter: 

«‘Jeg er kristen’, skal han ha sagt – ikke ‘Jeg tror på Kristus’». 

«Jeg forestiller meg at kristendommen var like selvsagt for ham som hudfargen. Å fornekte sin kristentro ville for ham, slik jeg ser det, vel så mye som et svik, være å gi etter for håpløshet. Bødlene hadde ikke undersøkt nøye nok da de ville la ham gå – ved nærmere ettersyn kunne de raskt fastslå at han var så sikker i sin tro at den like gjerne kunne vært skrevet i pannen hans.» 

Sønn av en annen tid 
Moseback skriver: 

«Mannen som knelte overgitt og samlet mens han rolig ventet på kniven mot strupen, var, kunne man forestille seg, ikke bare sønn av et annet folk, men også av en tid som i stor grad er druknet i historiens mørke; en tid hvor menneskene visste hvem de var, og kunne ha tillit til at språket forutsetter virkeligheten, setter sitt segl på den og gjengir med sikkerhet det det skal gjengi. At setningen ‘Jeg er kristen’ skulle svare til virkeligheten – at det betød å være nettopp kristen og ta alle konsekvensene av det – fremstår for oss ganske fjernt. Et menneske i vår tid kan da umulig tenke slik, ville man kunne hevde – hvis ikke blodet fra Matthews hals hadde rent ut i havet ved Sirte.» 

• LES OGSÅ: De bekjente troen på Jesus i det de ble drept av IS

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 2-2025