De betaler en høy pris for troen

Før sommeren besøkte en av Stefanusalliansens ansatte Usbekistan og fikk høre historier om hvordan det er å være kristen.

Med sine 29,5 millioner innbyggere er Usbekistan det mest folkerike landet i Sentral-Asia. 93 prosent er muslimer. Kristne utgjør cirka 5 prosent, 3-4 prosent er ortodokse som er russere, ikke usbekere.

De øvrige kristne er katolikker, lutheranere, baptister, adventister, pinsevenner og etniske koreanere. De fleste restriksjoner som rammer kristne, rammer protestantiske kirker og evangeliske kristne.

Men muslimer som opponerer mot det autoritære regimets forståelse av islam, er de som lider aller mest og får langvarig fengsling for sin tro.

Forbudt
Et av de største problemene for kristne er å få lovlig registrering av kirker. Ingen ny kirke er registrert siden tidlig på 1990-tallet. All religionsutøvelse er forbudt uten statlig godkjennelse, det gjelder både kristen og muslimsk. Aktivitet i regi av uregistrerte kirker er derfor forbudt. Kristne må møtes i hemmelighet og i små grupper for ikke å bli oppdaget. «Kan dere i Norge møtes fritt som kirke?» spurte mange. Å møtes åpent og be og synge sammen er noe usbekiske kristne bare kan drømme om.

All religiøs litteratur må godkjennes av en sensurinstans. Institute for Bible Translation (IBT, Stefanusalliansens partner) kom i 2017 med den aller første oversettelsen av Bibelen på usbekisk. Myndighetene godkjente den – De Forente Bibelselskaper skriver på sin nettside at «dette ble opplevd som et mirakel». Myndighetene tillot import av 8000 eksemplarer. Det er meget lite i forhold til tallet på kristne.

Tidligere har det på usbekisk bare vært en oversettelse av Det nye testamentet. Den har ikke vært godkjent, og mange er bøtelagt for å ha den og for å lese Bibelen på russisk på offentlige steder. Etter den nye bibeloversettelsen er forbudet mot den gamle NT-utgaven forsterket.

Razziaer
All misjon blant usbekere er forbudt. Kristne som mistenkes for misjon, bøtelegges, settes noen dager i varetektsfengsel eller utsettes for husransakelser der politiet jakter på religiøs litteratur i private hjem. Noen forteller at de med sorg har ødelagt kristen litteratur i frykt. Mange av dem jeg møtte, hadde opplevd razziaer. En av pastorene fortalte:

– Maskerte menn stormer plutselig inn i huset. De bryter opp døra. De kommanderer alle, barna inkludert, ned på gulvet. Der ligger vi mens bevæpnet politi undersøker hjemmet vårt. Først når de drar, uten å ha funnet noe, kan vi reise oss. Slike razziaer kan skje flere ganger i måneden. Min kone og mine barn lever i konstant frykt, sier pastoren.

Familien fikk i fjor et opphold på Josefs Hus, nær Sentral-Asia. Josefs Hus støttes av Stefanusalliansen. Her får forfulgte kristne tid og hjelp til å samle nye krefter.

Utstøtt
Den usbekiske identiteten er tett knyttet til å være muslim. Kristendommen ses på som «utenlandsk». For en muslim å bli kristen er derfor et svik – ikke bare mot ens etniske identitet, men også mot familien, klanen og samfunnet.

Slik svik forblir sjelden ustraffet. I beste fall blir personen eller familien sosialt isolert: ingen vil besøke dem og de inviteres verken til bryllup eller begravelser.

I et så kollektivistisk samfunn har utstøtte ingen fremtid. Noen av de unge kvinnene fortalte hva som hendte da de ble kristne: «Andre kvinner sa at vår skjebne var å forbli ugift, siden ingen av oss noen gang ville kunne gifte oss med en usbekisk mann. De sa at vi måtte prøve å gifte oss med en russer eller en utlending.» Det å gifte seg utenfor det usbekiske samfunnet, betyr å være utstøtt for resten av livet.

Forsøkt drept
I verste fall vil familiemedlemmer prøve å drepe den som har konvertert. En usbekisk pastor fra en liten landsby fortalte at da han ble kristen, prøvde hans eldre bror å drepe ham, hans kone og deres ett år gamle sønn.

– Min bror rygget en diger lastebil inn i huset vårt om natta. Han håpet huset ville kollapse og at vi ville bli drept. Men heldigvis våknet vi av bråket og kom oss ut i tide.

Drapsforsøket ble ikke fordømt i samfunnet. Som eldre bror hadde han rett til å straffe og til og med drepe sin yngre bror som hadde brakt skam over familien. Slike ekstreme handlinger skjer oftest på landsbygda. I større byer er mange noe mer tolerante.

Vet prisen
De muslimene som bestemmer seg for å bli kristne, vet prisen de må betale. De vet at de blir isolert fra familiene, trakassert av samfunnet og overvåket og forfulgt av myndighetene. Barna må betale prisen for et valg de ikke har tatt. Kristne fortalte meg at mange av deres muslimske naboer ikke har innvendinger mot den kristne troen, men de vil ikke ta risikoen og bli utstøtt.

De usbekiske kristne er likevel ikke bitre på omgivelsene, og de er takknemlige for alt Gud har vist dem.

Maskerte menn (...) kommanderer alle, barna inkludert, ned på gulvet.

Pastor i Usbekistan

Håp
Den usbekiske kirken er ung. De første konvertitter ble kristne midt på 90-tallet. Usbekistan var del av Sovjetunionen. I de første årene etter unionens kollaps i 1991, var det noe frihet.

Jeg fikk møte noen unge kristne, barn av de første usbekiske kristne. En av dem, en 17 år gammel jente, hadde allerede vært arrestert. Da politiet spurte hvem som hadde konvertert henne, svarte hun stolt at hun ble født som kristen. Politimannen var overrasket, han ante ikke at det fantes kristne usbekere.

Disse unge har en sterk kristen identitet og en overbevisning om at kristendommen ikke er noe fremmed for usbekere. Disse unge representerer fremtiden og et håp om at den usbekiske kirken vil vokse, på tross av problemene.